Jeg følte det slik en periode, men har mer og mer fått sansen for andre måter å være reflektert på enn den typisk intellektuelle. For det første fikk jeg utrolig overdose av overlegne kvasiakademikere etter x antall år som student. Det ble mer og mer åpenbart at det å ha mye kunnskap og mestre akademisk sjargong egentlig ikke sier en dritt om ens egne evner til å tenke.

For det andre har livssituasjonen min ført til at jeg omgås veldig ulike mennesker nå, og jeg ser at mange man lett kan avskrive som "enkle" ofte har mye interessant å by på. Det er kanskje vanskeligere å få dem til å snakke om det, siden de lett blir overkjørt i en intellektuell diskusjon, men jeg tror det er mang en gammel bonde som har grublet og filosofert over litt av hvert gjennom lange dager på åkeren for å si det sånn. Men man må ha en mer åpen innstilling og se forbi de (sosio-)kulturelle forskjellene i språk og uttrykksmåte. Man har i det hele tatt alt å tjene på å møte mennesker med en litt ydmyk innstilling, for det er veldig gøy når de overrasker.

Overflatiske folk derimot, det være seg beleste eller ikke, finner jeg uten unntak helt ubegripelig, uutholdelig, grusomt kjedelige å omgås. Det er neste så jeg sliter med å bli kjent med nye mennesker fordi jeg ikke takler den høflighetsfasen man absolutt må gjennom før det blir interessant.