Tror de fleste kjenner seg godt igjen i det du beskriver, man er som regel nødt til å ønske å lære noe for å faktisk lære det. Jeg har i alle år filtrert ut ting som ikke interesserer meg, eksempelvis geografi, noe som ofte resulterer i at jeg har måttet unnskylde meg dersom man kommer inn på samtaleemnet. Det faktum at man havner i situasjoner hvor det er ubehagelig å ikke inneha noe kunnskap om det kan imidlertid brukes som en motivator, jeg har begynt å bruke 5-10 minutter hver dag på å lese meg opp på typisk almenkunnskap, dette er alt som skal til for å kunne henge med i de aller fleste samtaler. Sitter du 10 minutter på google maps noen dager, så har du ganske raskt bygget deg opp mer geografisk kunnskap enn mannen i gata.

Når det gjelder samfunnsengasjement så er jo det typiske argumentet for å engasjere seg at vi lever i et demokrati, det er imidlertid ikke dermed sagt at noen kan kreve at du er med på å forme det. Jeg har ingen problemer med mennesker som ikke er samfunnsengasjerte, så lenge man er ydmyk dersom man skulle forville seg inn i en politisk diskusjon. Det er mildt sagt irriterende å prøve å diskutere med folk som ikke har engasjert seg noe særlig i et tema, men som allikevel er bastante og urokkelige i meningene sine.

Jeg er over snittet samfunnsengasjert, men jeg har begynt å begrense meg i forhold til hvor mye tid jeg skal bruke i debatter og nyhetsoppdateringer. Grunnen til det er at det rett og slett er frustrerende, det gir meg ingen glede, og man finner sjeldent meningsmotstandere man kan føre en fruktbar dialog med uten at egoet skal stå i veien. I bunn og grunn så vil det resultere i en stor investering uten merkbare forandringer i utfallet, man skal ha en stor platform dersom man faktisk skal kunne utgjøre en forskjell.