Jeg ble skikkelig deprimert når jeg startet på ungdomsskolen. Jeg hadde bare yngre venner, så de ble jo ikke akkurat med når jeg startet der. Har slitet med angst hele livet så jeg klarte ikke å snakke noe særlig med folk. Spesielt i klassen var det vondt og flaut bare å si "ja!" når læreren ropte opp navnet mitt. Hadde det jævlig hele tiden, akkurat som deg. Hjemme var det kaos med en far som hadde blitt utbrent og hadde sinneproblemer, en mor som er alt for overbærende og blander seg i alt og ikke tåler noe særlig og er hypokonder, og en bror som egentlig ikke viser at han bryr seg i det hele tatt og bare spiller. Heldigvis hadde vi en hund. Uten den hunden hadde jeg faktisk hatt det enda verre, og tror ikke jeg hadde fullført skolen da....

Poenget mitt er at jeg skjønner hvordan du føler deg. Jeg hadde mye skam og skyldfølelse, så jeg klarte aldri å ta tak i problemet og be om ordentlig hjelp. Følte at ingen kunne gjøre ting bedre uansett, og var ganske så tafatt. Please ikke gjør samme feil som meg: be om enda mer hjelp! Si ifra til noen du stoler på om at dette er helt jævlig. Å bære på slikt i mange år er så vondt at det er helt latterlig tragisk.....