Den eneste grunnen til at jeg er ute og sosialiserer meg er fordi jeg ikke vil bekymre dem som er nærmest meg og for å vise at jeg ikke har et problem. Jeg liker for det meste å sitte i min egen verden og meditere, filosofere eller se på dokumentarer. Det skal for det meste masse til å få meg utav huset, f.eks på fredagskvelder orker jeg ikke å gå ut pga jeg er sliten eller fordi jeg vil være hjemme og loke. Men dette pleier å ha en berg og dalbane effekt. Av og til har jeg en syk trang til å komme meg ut å være med venner og det er netopp da problemet er at mange er optatt eller har planer. Da blir jeg ofte deprimert og sitter hjemme og driver vekk tiden på masse piss. Etter å ha hvert så asosial er det også veldig vanskelig oppføre seg sivilisert med folk jeg ikke kjenner så godt. Igjen med mine nærmeste så blir jeg som Paulitious en av de som prater og får folk til og le, men da trenger jeg som oftest et par minutter til å kjenne igjen rytmen. Av og til får jeg også tendenser til at jeg må bevise noe for andre som da gjør at jeg later som jeg er mer sosial enn det jeg virkelig er. Noe som pleier å funke siden jeg ikke ser ut som en stereotypisk stoner, heller tvert imot.