Jeg påstår ikke at jeg var i samme situasjon som deg; men jeg slet med dødsangst selv. Din problemstilling gjelder alle mennesker, bare at du har fått et mye mer direkte møte med den enn folk flest. Det at man dør, og at alt i bunn og grunn er meningsløst, er tveegget; for det innebærer også at alt negativt du har opplevd forsvinner, og personlig finner jeg stor ro i det. Tanker til ettertanke er:

- Før du dør, så lever du. (Gjør det beste ut av det. Du bor i et land fullt av muligheter og har relativt som hindrer deg i å ha det gøy.)
- Det har ingenting å si når man dør, resultatet er det samme. (Sånn sett "taper" man mer ved å leve lenge.)

Det jeg har opplevd når det kommer til et positivt syn på nihilsme og dødsangst er at det, på samme måte som med tro, trenger et "troens spring" (ment i religiøs forstand av Kirkegaard) for å være oppløftende. Dvs. at det ikke kan overvinnes logisk; det krever positive følelser for igjen å gi deg et positivt syn. Når du sier at siste utvei er å bli troende, så har du rett; for positive følelser og tanker forutsetter ofte hverandre, og det finnes ikke logiske argumenter mot nihilisme når den har vinnende argument på det mest grunnleggende nivå.

Kampen du kjemper krever overgivelse i form av et troens spring (gjelder også tro og tro på liv etter døden o.l.), eller ved en livsvarig kamp med varierende grader distrahering (og derav ubevisst undertrykkelse). Ved å finne ting som gjør deg glad kommer du lengst; da får du både mening og distraksjon. Det er det eneste konkrete rådet jeg har.