Vi er noen merkelige skapninger. For en tid tilbake så kom jeg og noen venner ruslende på søndagstur. Vinter og glatt. En ung mann glir på det glatte føret og ramler på en litt morsom måte egentlig. Bena høyt opp i luften og kroppen i water. Men så landet han med hodet først. En helt forferdelig lyd, helt sikker på at skallen revna når han traff fortauet. Krysset straks gaten og tenkte jeg måtte ringe ambulanse og lurte på om jeg husket førstehjelp og greier. I det jeg krysser gata så blir jeg var latter bak meg, snur hodet og ser de jeg var sammen står krokrygget å ler. Nærmest litt sånn tegneserieaktig opplevelse. En av dem slo seg på låret. En karikatur av latter rett og slett. Jeg rekker ikke tenke nor mer over det før jeg ser fyren som ramlet rører på seg, i levende live og reiser seg. Plukker opp luen sin og jeg spør om han er ok. Ser ikke noe sprekk i skallen når han tar på seg luen å snur på helen uten å svare og forsvinner.

Etterpå snakket vi om episoden. Jeg mente det var ikke noe å le av og at jeg var sikker på fyren ble kvestet. Men jo det var noe å le av og jeg hadde ledd jeg også ifølge mine venner. Det husket jeg ikke jeg husket egentlig mest den skrekkelige lyden når hodet traff fortauet. Noe hardt men bløtt på en måte. Så jeg må ha ledd av det jeg også, før det stoppet å være gøy da jeg trodde fallet kunne ha vært nærmest dødelig.

Ingen av mine venner registrerte lyden eller kunne huske etterpå at det kom en lyd når hodet traff fortauet. De hadde sett en lang mann i vinterfrakk som seilte gjennom luften med bena høyt og frakken blafrende i luften rundt den tynne kroppen. Et nærmest kunstnerisk fall det stod respekt av. Når jeg tenkte på hvordan de lo mens jeg krysset veien så virket deres latterkule nærmest barbarisk i mine øyne, og jeg sa at jeg ikke trodde de hadde et snev av empati når de kunne le av noe slikt. Men ifølge vennene mine var det kun morsomt, og ingen ble skadd.

Jeg så et potensiell dødsfall og hørte lyden av en skalle som sprakk, og da sluttet det å være gøy for min del. Kanskje var det ikke noen lyd? Eller at bare jeg oppfattet den lyden som så skrekkelig? Fyren kan jo ikke ha slått seg veldig, for han var jo frisk og rask nok til å bli fornærmet og snurt når jeg skulle tilby min assistanse.

Rart hvordan 4 personer kan se den samme hendelsen men bare en ser og tolker det som en dødelig ulykke der det er behov for førstehjelp og ambulanse. Helt uten at det var det. I ettertid så tenkte jeg at jeg nok var litt bløt og at det egentlig var gøy. Men sannelig om jeg vet.

Når det gjelder dyr så har jeg såvidt forsøkt å jakte noen ganger. Har felt og slaktet og det gikk helt greit. En av de som stod og lo avblåste jegerprøven fordi han fant ut det var for motbydelig å skyte dyr, ta fra dem friheten eller noe slikt. Så kanskje er det ikke mer enn at det handler litt om situasjonen og litt om dagsform? Noen ganger er man mer nærtagende eller følsom for slike ting kanskje?