Problemet ditt er at dette per definisjon er uriktig. Et overgrep er i følge den allment aksepterte definisjonen en krenkelse av andres rettigheter, og det er ikke en rettighet i det norske samfunnet å slippe ettersyn fra Mattilsynet som matprodusent. Skal du hevde at dette er et overgrep må du følgelig argumentere svært godt for hvorfor dette egentlig er et brudd på en universell menneskerett, og der vil du nok få store problemer.

Så du har ikke forklart i detalj hvorfor ettersynet er et overgrep. Det du sa som en utdypning var: "Hvis to parter ønsker å handle med hverandre, som for eksempel ved å kjøpe/selge vårruller, så er dette ingen andre sin sak enn de involverte partene." Men dette er bare å påstå det samme med litt andre ord, mens det fortsatt hviler på det samme uforsvarte premisset.

Angående Mattilsynet spesielt: Som samfunn har vi kommet frem til at uanmeldte ettersyn utført av et sentralt og uavhengig Mattilsyn er den beste måten for å sørge for at matproduksjonen ikke medfører unødig helsefare for konsumentene. En frivillig løsning med ett eller flere konkurrerende og frivillig baserte tilsyn og ettersyn ville i beste fall vært mye mindre oversiktlig, og i verste fall ressursmessig utilstrekkelig og gjennomkorrupt. Samtidig vil muligheten til å produsere helsefarlig mat med lavere driftskostnader, og følgelig lavere utsalgspris, direkte ramme de fattigste – og det å pålegge disse aktørene å operere under trygge rammer som en forutsetning for drift vil skape økt konkurranse innen helsesikker og trygg mat og senke prisen på denne i stedet. Samfunnet har derfor, gjennom nedfelt lovverk, vedtatt at for å skulle ta del i samfunnet og produsere og selge mat må du akseptere ettersyn av produksjonen av et organ nedfelt av samfunnet for å sikre at produksjonen er helsemessig sikker.

Det er ingen semantisk forskjell av betydning mellom de to formuleringene. "Hvis du gjør X, så gjør vi Y med deg." versus "Vi lar være å gjøre Y hvis du lar være å gjøre X." er i praksis nøyaktig samme påstand: Hvis X, så Y. (Strengt tatt er den første formuleringen best på generelt grunnlag, siden den andre tolket strengt og formelt vil umuliggjøre Y som reaksjon på noe annet enn X, noe som langt fra alltid er den faktiske intensjonen.)

At lover av prinsipp skal fungere som individuelle avtaler man står fritt til å akseptere gyldigheten av, og følgelig sanksjonsfritt kan velge å ikke anerkjenne og etterleve, er åpenbart ikke holdbart om man betrakter de mer ekstreme eksemplene. Som for eksempel drap. Hva om Hansen finner ut at han ikke anerkjenner avtalen mot drap av barn, uttrykker dette offentlig og deretter setter i gang å drepe for fote? Hva med de som ønsker å fyllekjøre? Hva med feirende skuddsalver i tettbygde strøk? Det er åpenbart at vi trenger fastsatte regler for å balansere rettigheter og friheter, og at mange slike regler ikke kan være frivillig å akseptere og etterleve om man ønsker å befinne seg i, og/eller interagere med, samfunnet og høste fordelene det medfører.

De to prinsipielle poengene dine faller altså med enkelhet vekk: Den påståtte distinksjonen mellom lover som trusler og lover som avtaler er på generelt grunnlag menings- og innholdsløs, og påstanden om at lover av prinsipp ikke skal kunne påtrykkes de som ikke anerkjenner dem er opplagt uholdbar.