Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. En av mine foreldre har narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Min forelder er ikke i stand til å forstå at dens handlinger påvirker andre. Ute av stand til å forstå at andre menneskers følelser eksisterer. De er bare ting eller animerte figurer i et spill.

I barndommen min har jeg dissosiert meg bort fra de opplevelsene jeg ikke kunne ta inn. Som ungdom og voksen begynte jeg å få følelsene fra disse opplevelsene flashet inn i hjernen uten å forstå hva som skjedde. For meg selv og de rundt meg virket det bare som om jeg ble jævlig sint for små ting. Sånne ting som du nevner i posten.

Hvis du får meg til å klikke, så trigger du et emosjonelt flashback. Det er følelsene av frykt fra et undertrykt/uopplevd minne som flusher hjernen min.
Du kan få meg til å oppføre meg som en tulling ute blant folk ved å manipulere med min amygdala. Det er mange som har hatt moro med det opp i gjennom.

Hvis du etterpå smiler et sadistisk lite smil til meg trigger du noe som gjør at jeg ikke føler forskjell på deg og min overgriper.

Nå skal det nevnes at jeg aldri har tråkket over den grensen der flashback-raseri har blitt fysisk vold, men om du hadde klart å få systemet mitt til å krysse den grensen hadde du blitt alvorlig skadet veldig fort og jeg hadde endt opp i fengsel. Følelsene mine hadde ikke skilt mellom deg og min overgriper. Så det du kaller lilleputtligaen kan plutselig bli deathmatch brutal deluxe, om du har som hobby å prøve å få folk til å klikke. Traumeresponser er ikke en lek!

En ting er at det er jævlig dårlig gjort å trigge flashback i mennesker som har opplevd forferdelige traumatiserende ting. Det er nemlig ikke så lett å få normalt fungerende mennesker til å bite på agnene dine, så du vil som oftest ha suksess med de som bærer masse traumer.

En annen ting er at mennesker som egentlig har masse ressurser ender opp med å bli store kostnader for samfunnet.

Det tredje er at det er farlig. Du trigger en svært kraftig overlevelsesrespons i en hjerne som ikke fungerer helt som den skal.

Er du en person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse slik som min forelder som ikke er i stand til å forstå. Da har du min største sympati. Det er en sykdom som fører til et forferdelig vondt og trist liv for dem som lider av det og alle som kommer dem for nært.

Hvis du har evne til empati og velger å leve som på den måten du beskriver er det synd på deg fordi du velger bort muligheten til å dekke noen veldig grunnleggende menneskelige behov.

Men hvis du har evne til empati og jobber med deg selv, og etter hvert slutter med den oppførselen du snakker om i posten din, så kan det være du finner noen du kan stole på, og som stoler på deg. Det pleier å måtte gå begge veier det der.