Dette høres veldig komplisert ut å måtte forholde seg til, og måten du lever livet på og velger å se på livet setter ganske mange og drøye begrensninger. Har du reflektert over årsaken til at du tenker og føler som du gjør? Hva er det som trigger disse følelsene, som gjør at du må dra ting ennå litt lengre, at du søker den type adferd og opplevelser? Det høres for meg ut som dette definitivt er noe du bør forsøke å snakke med fagfolk om. For det handler vel og deg selv, og dine opplevelser og det er gjerne de som har gitt deg det synet du har på verden i dag. Du kan selvsagt velge å leve slik du gjør og føle at ting er greit men kanskje vil du før eller siden bli nødt å ta et oppgjør med alt dette? For åssen skal du klare feks å ivareta nære relasjoner, parforhold over tid eller bli følelsesmessig investert i andre mennesker om du i realiteten holder folk på avstand og skjermer deg selv mot verden og samtidig ikke gir andre en sjanse til vise fram alle sine sider på godt og vondt?

Vil ikke de fleste relasjoner og nærhet bli eller føles falskt og meningsløst over tid om det aldri er noe ekte som kommer til overflaten? Er det i det hele tatt mulig å få eller gi nærhet på den måten du skildrer din hverdag? Det høres ensomt ut, kanskje ikke det kjennes slik nå, men kanskje vil det bli ensomt på sikt?