Du er jo bare helt nydelig! Bare det at du gidder å grave frem sanger til meg som jeg kan høre på og la surre litt i hodet mitt.
Så hyggelig, takk for det og absolutt ikke noe problem. Føler at for min del så fungerer tekster veldig fint, og derfor vil det forhåpentligvis minne noen andre om at om man kikker litt så kan det jo hende at tekster og musikk generelt
kan være en mulig demper.
Men jeg lurer veldig på hvorfor det er slike krise-følelser jeg jakter på. Det er dem jeg liker å kjenne på. Jeg hater ikke meg selv, men jeg hater måten jeg betrakter verden på, og det som er i den.
Hmm.. er det mulig at du er vant til kaos?
Veldig personlig spørsmål, og meget påståelig av meg å peke på noe sånt. Jeg bare lurer på det, noen av oss kommer fra kaotiske bakgrunner og det er noe som påvirker oss i det voksne liv.
Har hørt noen si en gang at det er ingen som kommer ut av en barndom uten noen arr eller traumer som påvirker dem senere i livet. I større eller mindre grad tar man lærdommer, som man forhåpentligvis ikke vil føre videre, fra oppveksten sin av relasjonene man har i barndommen sin.
Les utviklingspsykologi:
Utviklingspsykologi sikter mot å forstå barns psykologiske utvikling i et biologisk, sosialt og kulturelt perspektiv. Psykologisk vitenskap som handler om barns oppførsel, deres mentale prosesser og sjelelige opplevelser kalles også barnepsykologi.
Utviklingspsykologiens målsetting er å knytte endringer i atferd og egenskaper til alder. Det er mulig å se et hvilket som helst psykologisk fenomen i en utviklingspsykologisk ramme. Forutsetningen er at fenomenets utviklingshistorie belyses. Det som avgrenser utviklingspsykologien fra andre deler av psykologien, er altså ikke hvilke fenomener som studeres, men måten de studeres på.
Kilde: Wikipedia.
Hehe
Jeg er så barnslig, alt kan tulles bort med latter og lek. "Ingenting er alvorlig, alt ordner seg, folk må slutte å være så sensitive" mentalitet. Verden er en lekeplass, bare synd jeg er den drittungen som ingen vil leke med.... Slik var det når jeg var barn også, jeg ble alltid for voldsom og ekstrem. Jeg føler folk prøver å henge med, men ramler av. Jeg bare seiler. Som i et Mario-spill hvor man bare sklir og treffer enten en skilpadde eller en grønn sopp...
Mulig det er fordi du tuller bort ting med latter og lek, som gjør at det blir vanskeligere for både deg og folkene rundt deg å knytte dypere relasjoner med deg. Folk må slutte å være så sensitive-mentaliteten din, er med på å ødelegge for deg mer enn det hjelper.
Selv om jeg forsåvidt er enig med deg om akkurat det, så vet jeg også at av erfaring så er det lureste du gjør å
møte folk med de forutsetningene de sitter med. Ikke bagatelliser det de åpner seg om, ikke bare er det skadelig fordi det kan få folk til å regulere hva de sier selv om følelsene deres fremdeles er det samme. Det er dumt fordi du vil ikke oppfattes som en kompis folk kan lene seg på og stole på med hvem de egentlig er.
Selv om du føler at vedkommende ikke har reelle problemer, eller for eksempel uttrykker seg på den måten du ønsker at de skal så er det ett større sjakktrekk å stimulere deres behov for å bli hørt. Gi folk det de vil ha, så skal du se at de etterhvert gir etter. Vær deg selv, herregud selvfølgelig, men du må også trigge de myke punktene hos andre for å etablere en ekte relasjon. - Ikke ytre deg med ord som ikke vil nå frem, bruk vokabularet de du møter med som en avgjørende faktor for hvor dette går heretter.
