Gammel tråd, men et like relevant spørsmål den dag i dag.

Som nevnt ovenfor, som writer må man bare gi litt faen. I mitt hode er det en ungdomsgreie, med rot i å rebellere mot det etablerte. Selvsagt er det mange individuelle årsaker til hvorfor man maler, men vil si det å være en slags undergrunns kjendis er i hovedfokus. Folk spaserer, ruller, kjører forbi verkene dine og du påvirker dem hver dag, på godt og vondt. Du blir en del av livet deres, tvinger deg selv inn og så lenge ingen vasker det vekk, så blir du værende. Dette er en form for maktfølelse. Det kan også være en måte å utagere på. Hvis du trenger et kreativt utspring, en kanal å formidle fargene og ordene du besitter i sjelen din. Det kan også bare vært "kult". Eller rent hærverk. I et land som Norge, hvor det er mindre graffiti i forhold til andre (stor)byer i Europa, så kan graffiti også være et middel for å skitne til byene. Vi lever så godt her oppe, vi har bare godt av å bli minnet på at folk sliter, hater, sørger. Dette handler vel om at man føler sitt (negative) syn er det mest passende og bør spres rundt om i byene. Å volde skade for andre, for en selv har det vondt. En reell baktanke, om enn bare i underbevisstheten, for mange som maler.

I det hele tatt føler jeg man kan dele inn graffiti i tre noe vage kategorier:

- Ego
- Budskap
- Visuell stimuli

Med egoistisk graffiti tenker jeg på bombing; slenge opp gatenavnet sitt raskt og ofte slurvete, bare for å ha markert området. Her var jeg. Veldig typisk på slike strømbokser som står overalt i byen, vegger, transportmidler, hvor enn det føles forgodtbefinnende. Dette er en måte for writeren å føle seg som en forhøyet del av lokalsamfunnet. Ofte koblet sammen med en forakt for etablissementer, hvermansen og staten. Også bare for faen. Her handler det lite om rushet, med mindre det er på et folksomt sted hvor du nyter av øynene som ser.

Budskapsgraffiti er vel den formen for gatemaling som det gemene hop tolererer mest. Et piece som får en til å tenke over noe, ofte rettet mot politikk, folks holdninger og ideologier. Vil si det er her i størst grad stensiler anvendes. Ofte bestående av bare en setning eller to. Noe som man kan relatere til, eller i det hele tatt godtar på grunn av at det er "noe annet enn det vanlige rælet".

Visuelt stimulerende graffiti er min personlige favoritt. Her slenges det opp pieces gjerne meter høye og fulle av farger, eller med få farger som går godt sammen. Jeg liker lilla og sølv særdeles godt i hop. Ofte er det gatenavnet som skal presenteres, med funky bokstaver og en snedig sammensetning. Også under denne kategorien går "graffitimalerier", hvor det avbildes mennesker og hverdagslige objekter. Budskapsgraffiti kan også inkorporeres i dette. Stensiler kan anvendes for mindre pieces, hvor man bruker 4-5 stensiler oppå hverandre for å lage nyanser og skygger i arbeidet.

De som prøver å rettferdiggjøre malingen sin fra et moralsk ståsted, er vel de som føler de bidrar med noe godt. Å sprite opp byens gråe tilværelse. Bortsett fra denne typen malere, så tror jeg de fleste nyter å bryte loven. Lyden av metallkulene i boksen som klinker og gir gjenlyd i undergangene, den smånervøse utkikken etter forbipasserende, antipatien om hvordan denne spesifikke nattestokten vil tas i mot når neste morgen gryr. Det er "bare" fargepigmenter, men det føles nesten som om man står og tar livet av noen. Det er så ulovlig, hvert fall kan føles det slik her til lands. Så det er mange åpenbare og underliggende grunner til hvorfor man bedriver denne hobbyen, men den store fellesnevneren tror jeg er det at man vil bli lagt merke til. En skyggeside ved personligheten, en form for å kommunisere med fremmede, et stort smil eller en midtfinger til den det måtte angå.