Hørte på en lydbok som heter "Body keeps the score", kjente meg igjen i en del. Og det opplevdes som en annerkjennelse på hvor fysiologisk sykdommen faktisk er. Gikk jo i alt for mange år med en oppfatning av å være syk, bare at ingen forstod hva som feilte meg.

En annen ting som er veldig forvirrende med PTSD sånn jeg har kjent på det. Skikkelig PTSD gjør at man blir nummen, kjenner ikke noe som er veldig bra, men ikke noe som er spesielt ille heller. I det man blir bedre, så kommer man i kontakt med all dritten som ligger under og lurer. Men man er ikke emosjonelt smart nok til å forstå at det er det som skjer. Så i stedet søker man seg ut av det som gjør at man faktisk kan føle seg bedre.

Takker for langt svar Inay90s; jeg lest og tatt til meg det meste, uten at jeg har så mange spørsmål eller feedback og komme med. Takk =)