Det er tidlig å begynne å døyve med rus. Du skriver at du har mye tankekjør, rastløshet og hatt litt problemer etc. Det kan jo være mange grunner til at du ikke har det så greit og uansett hva grunnen er så sier jo kroppen din i fra på et vis om at noe helst bør endres på.
Dette er ikke noe anti-cannabis pekefinger, så missforstå meg rett- men når du røyker sånn så behandler du bare symptomene og ikke årsaken.

Det at du skriver at du kjenner på et voldsomt sinne får meg til å tenke at det kanskje er endel ting som du bare begraver langt nede og ignorerer, da blir det som en trykkoker. Før eller siden kan det eksplodere. Det er viktig å få ventilert ut den dritten du bærer på på et vis. Hvis du ikke aner hva det kan være så kan kanskje de du går til samtale hos hjelpe, eller du kan ta en kaffeprat med sosiognomen og lufte litt frustrasjon der.
Tenk deg at problemet var fysisk, at du hadde begynt å få så enormt vondt men bare i beinene dine og ikke inni deg- så i helgene spiste du mye Ibux med en kamerat og lot det ellers bare ligge. Da er det kanskje litt lettere å se at det i praksis ikke er en god løsning. Det er jo en grunn til at man har det vondt og det beste er å forsøke å "kurere" problemet, ikke bare døyve smerten med noe og håpe på at det går bort. Dette er like viktig når det gjelder hvordan man har det.
Hold på den gode kameraten, den gode samtalen og det gode samværet men vær kritisk til hva dere bedriver helgene med.

Jeg synes du gjør noen ting veldig riktig her Mr. Naver3000. Du forteller jo at du ikke har det helt topp, du er ærlig på at du har hatt litt problemer og det virker som om du selv ser at det ikke er den beste løsningen å røyke bort bekymringene dine. Du har kontakt med Abup og du gikk i møte med en sosiognom selv om du synes det var litt skummelt og usikkert. Mange hadde kanskje bare skygget unna og gitt faen.
Livet er ofte sånn at det bare skal noen få dårlige valg i noen få utvalgte situasjoner til før man kan fucke seg skikkelig opp, men en ting man kan tenke på er at det ofte er sånn andre veien også. Det er ofte bare noen små og få riktige valg ved noen få veikryss i livet som kan gjøre at ting går radikalt mye bedre også. Spør du meg står du ganske greit til nå hvis du fortsetter å prate om hvordan du har det, spørre om hjelp og jobber videre med problemstillingene dine.

Det trenger absolutt ikke være noe galt med deg, du er ikke nødvendigvis i ferd med å bli sinnsyk, du er ikke ond og slem fordi du har tanker om å slå noen etc. Det kan simpelthen være smerte og frustrasjon som bobler opp og det er ganske normalt å føle seg usikker og fortapt i hverdagen. Det er alvorlig underkommunisert hvor strevsomt livet kan være og alt for mange går bare rundt og later som om ting er helt A-OK når det absolutt ikke er det. Hvis du er bekymret for at du kan ha en diagnose eller trenger medisinsk oppfølging på noe vis kan Abup hjelpe deg videre med det.

Vær forsiktig med å sammenligne ditt indre, ekte, liv med andres fasader. Da virker det som om du er den eneste i hele verden som kjemper mot strømmen, sånn er det absolutt ikke.

Ellers kan jeg anbefale styrketrening hvis du har mye uro i kroppen, det er godt for hodet også. Det kan være en fin måte å få utløp for mange naturlige følelser på. Jeg er sikker på jeg har 5 kamerater som også hadde gått rundt med en følelse av at "nå klikker jeg!", meg selv inkludert, hvis man ikke fikk lagt den dritten igjen i squat racket istedenfor. Sier ikke at det som er riktig for oss er riktig for deg, men ta deg en søkende tur etter noe som fungerer for deg - og som er sunt og bærekraftig.

Jeg har kjempe respekt for at du er ærlig og åpen om at nå er ting dritt og ønsker deg lykke til!