Sitat av
Afasar
Kristendommen må være en av religionene hvor kriteriene for tilhørighet har endret seg mest. Opprinnelig var det en mysteriereligion som konkurrerte med flere tilsvarende og lignende (empiriske) religioner under det romerske imperiet rundt det vi regner som år null. Mye av tradisjonene og mytene er stjålet, fra for eksempel Dionysos-kulten og mithraismen, men den har allikevel en del særegenheter.
Man er kristen hvis man lever i tråd med Jesu lære. Denne læren går blant annet ut på å oppgi, ikke bare materielle goder, men den materielle verden generelt -- en verdensforsakende kamp mot kjødet og begjæret.. Gi fra deg alt du eier, bryt kontakten med familien og gi slipp på alt og følge den smale vei -- å følge Kristus. Få ting er altså mer ironisk enn å se det fete borgerskap konfirmere deres barn.
Sier hvem da? Jeg vedder rompa mi på at om jeg spør en kristen prest (som har hatt sin "opplevelse") i dag, eller for 2000 år siden for den saks skyld, om man kan være kristen uten de kriteriene du legger fram, hadde svaret vært et stort JA. Som alt annet i dette universet forandrer ting seg, om en religion ikke hadde utviklet seg sammen med resten av verden ville den som alt annet som står stille dø ut. Forandring er liv, stilstand er død.
Sitat av
Afasar
Den offisielle kristendom har ikke egentlig vært kristen siden få århundrer etter Jesu fød, og vi har nok ikke hatt noen kristne på flerfoldige århundrer (foruten, med EoTs ord: I europeisk sammenheng blir dette kanskje med unntak av Irland (og andre insulære områder ikke underlagt de første statene, eller med tradisjoner tilbake til Romerrikets erobringer) frem til 1100-tallet, samt tidlig skandinavisk og islandsk kristendom. Disse klosterkulturene hvilte tungt på de eremittiske idealene, og ser derfor heller ikke til å ha falt i umiddelbar konflikt med de hedenske kultene (så ble de også uglesett av de kontinentale statskultene))
Å sammenholde den kristne Gud Fader med den gammeltestamentlige Yahweh er også ganske merkelig. Abrahams gud var virkelig hans, en lokal gud blant mange, der som andre kjæledyr må fôres, fugler spiser han i ett jafs, mens kuer og lignende må skjæres opp. Han tåler ikke engang dagslys, så han må spise om natten og trygler likeledes Jakob om å slippe ham før dagen gryr etter å ha tapt en brytekamp mot ham. Nei, ingen Gud Allmektig her.
In the oldest biblical literature (12th–11th centuries BCE) Yahweh is a typical ancient Near Eastern "divine warrior" who leads the heavenly army against Israel's enemies; he and Israel are bound by a covenant (a feature unique in ancient Near Eastern religion) under which Yahweh will protect Israel, and Israel in turn will not worship other gods.[4] At a later period Yahweh functioned as the dynastic cult (the god of the royal house),[5] the royal courts promoting him as the supreme god over all others in the pantheon, notably Baal, El, and Asherah (the last of whom may have been his consort).[6] Over time Yahwism became increasingly intolerant of rivals, and the royal court and temple promoted Yahweh as God of the entire cosmos, possessing all the positive qualities previously attributed to the other gods and goddesses.[5][6]
With the work of Second Isaiah (the author of the second half of the Book of Isaiah) towards the end of the Babylonian exile (6th century BCE), the very existence of foreign gods was denied, and Yahweh was proclaimed as the creator of the cosmos and true God of all the world.[6]
By early post-biblical times the name of Yahweh had ceased to be pronounced. In modern Judaism it is replaced with the word Adonai, meaning Lord, and is understood to be God's proper name and to denote his mercy.[7] Christian Bibles follow the Jewish custom and replace it with "the Lord".
The story of Abraham is told in chapters 11:26-25:18 of the book of Genesis.[2] It is essentially the history of the establishment of the covenant between Abraham and God: God calls Abraham to leave his land, family and household in Mesopotamia in return for a new land, family and inheritance in Canaan, the promised land; threats to the covenant arise (difficulties in producing an heir, the threat of bondage in Egypt, of lack of fear of God); but all are overcome and the covenant is established.[3] Abraham's story ends with the death and burial of his wife Sarah in the grave that he has purchased in Hebron (a town in southern Judah), followed by the marriage of Isaac to a wife from his own people: these two episodes signify Abraham's desire of the land for his descendants and the exclusion of land's previous inhabitants, the Canaanites, from its ownership.[4]
Med andre ord, den Guden som det snakkes om i Bibelen som "The One True God" er Yahweh...
Sitat av
Afasar
Innimellom lurer jeg på hvorfor de såkalte kristne i det hele tatt tør å lese denne boken. Og så lurer jeg på hvorfor de heller vil tviholde på den utilgjengelige, uerkjennelige og abstrakte Gud fremfor andre guder, som f.eks. Yahweh, som i det minste har egenskaper og tilbøyeligheter. Jødene forfremmet jo tross alt deres gud til pantokrator fordi de ikke kunne takle at han hadde fått bank av de omkringliggende rikers guder. Gud er altså en ren oppfinnelse, et resultat av stormannsgalskap.
Sier hvem da? For at Gud skal eksistere må vi kunne forklare hva Gud er, noe som alltid er et problem.. Språk er vår beste måte å komminusere på, men den er langt fra god. Alle mine celler tror de er individuelle, men i det større bildet er det kun 1 kropp. Vi mennesker ser oss som individuelle, men i det store bildet er vi bare "celler" i "moder jords kropp", planetene er individuelle, men i det store bildet er det kun 1 solsystem osv, jeg sier ikke at det er et bevis på at det finnes en Gud, men når man leker med tanken må man i det minste gjøre et forsøk på å finne ut av det?
Sitat av
Afasar
Er du kristen eller ser du bare for mye Visjon Norge?
Jeg antok deg å være for god for slike oppgulp...Men nei og nei
