Nå er ikke jeg av den religiøse typen, iallfall ikke av de "mainstream" religionene. Man kan si at jeg på en måte har formet min egen religion, som bare jeg er medlem av. Hvis det gir mening? Jeg tror at mennesket faktisk trenger noen å se opp til, for støtte og veiledning. Uansett om det er en gud, en fiktiv person eller kakemonsteret for den saks skyld. Men jeg tror til syvende og sist, når man prøver å få kontakt med han/hun ovenfor/nedenfor, så er det bare underbevisstheten din du snakker til. Og du gir deg selv et svar på spørsmålet du ga til Gud - underbevisstheten.

Når det kommer til hvorfor du ikke følte deg frelst, så kan det jo være at du ikke føler noe tilværelse hos Gud innerst inne? Du nevner også at de andre ble "sterkt påvirket". Hvordan vet du dette? Kanskje de følte akkurat det samme som deg, men vil bare ikke at de andre skal merke det i frykt at man skal bli den "utstøtte"?

Nå er ikke jeg noen ekspert i religion som sagt, men fra det jeg har sett av Seaventh Heaven på tv2 fra da jeg var mindre, har jeg lært at gud svarer deg som regel når du trenger det mest.