Men det er jo ikke bare hos nav ting stopper opp. Det kan være henvisninger til spesialisthelsetjenesten som plutselig tar unormalt lang tid, eller de avviser en henvisning. Jeg skjønner at fastlegen ikke kan være alt for alle, men akkurat det du skrev viser kanskje en litt farlig side av saken?

For hvor går folk som sliter om de ikke får hjelp? Kanskje har de etter årevis med indre kamp og forsøk på å undertrykke sine psykiske utfordringer endelig tatt mot til seg for å åpne opp. Kanskje blir en henvisning avvist. Hvor går veien videre? Et frisk menneske med adekvat funksjonsnivå ville på eget initiativ tatt saken videre og ville stått på til en løsning var klar. Men en som kanskje er midt i dyp krise? Sjansen er vel stor for det ikke skjer særlig mer for de føler det hjelper ikke engang å be om hjelp. Noen søker seg kanskje til rus i en desperat handling for å fred i hodet, andre fortsetter kanskje å undertrykke problemene til det en dag går helt galt eller noen reiser kanskje hjem og avslutter alt.

Hvordan kan man løse dette? Det er ikke alle som fanges opp av familie eller nære venner. Noen har kanskje hatt lavt funksjonsnivå over tid alt, og har støtt fra seg venner og familie, andre er kanskje ensomme sjeler. Det finnes sos telefoner, og chat etc. Men hva skjer med de som ikke makter å bruke den hjelpen? Her snakker jeg litt på bakgrunn av noe som skjedde for endel år tilbake. Da en som stod meg nær ble utskrevet fra dps uten tilstrekkelig vurdering eller feilaktig vurdering. Hun ble funnet en uke senere, hengende i gangen sin. Ingen fanget henne opp, ingen så hvor ille det stod til. Og hun hadde ikke krefter til å kjempe lengre.

Er det noen andre lavterskel tilbud som kan avhjelpe slike situasjoner? Vet at mange kommuner ruster kraftig opp i psykiatritjenestene og det er bra, men det er vel ikke på plass ennå over hele landet?

Jeg forstår at fastlegen blir satt til å screene pasienter. Men selv spesialisthelsetjenesten som er landets fremste eksperter på sitt felt har noen ganger så komplekse regler for inntak at en nesten kan unders på om kravene for å få plass er at pasientene er friske nok til at det blir pen statistikk. Her tenker jeg spesielt på modum bad. Lang venteliste og langt opphold på forvern, mange forsvinner ut av køen i løpet av 2 uker i forværn fordi løpet de har lagt opp på forværn blir for tøft. For psyk til behandling hos spesialistene og for frisk til å få behandling på døgn lokalt. Kan man være både for frisk og for psyk på samme tid?

Det er situasjoner som dette jeg føler det gjøres noe med. På sikt når kommunene får en bedre utbygd tjeneste kan sikkert veldig mye slikt løses lokalt i kommunene, og jeg vet at flere kommuner stabler på bena lavterskeltilbud og lager behandlingsløp og at det skjer mye fint. Men frem til det er på plass så må noen være på ballen.

Kunne ønske leger hadde mer kunnskap om sammenhengen mellom traumer og fysisk og psykisk sykdom. Bøkene eller foredragene til Gabor Mate er et godt sted å starte. Videre kunne jeg ønske fastleger hadde større kjennskap til rusavhengighet og forskjellen på de ulike rusmidlene.

Ja en kognitiv tilnærming kan være helt fint og kan løse mye for mange. Men det løser ikke alt for alle. Og noen ganger så er kanskje bare alt helt mørkt og det er ikke en rasjonell årsak til mørket, og da blir det vanskelig å tro at positive tanker snur på dette. Da må det behandles. Og avhengig av hvor langt ned i det sorte hullet folk står så er det faktisk heller ikke realistisk at psyke mennesker skal evne å snu tankene på den måten på egenhånd? Det er noe med å få seg fast i negative tanker og få tankeloop og tankekjør. Når slikt står på er det nok for mange personer ikke mer krefter igjen til å stoppe og forsøke en kognitiv og rasjonell tilnærming.