Det viktigste slik jeg tenker er at fastlegen møter pasienter uten fordommer og uten å sette folk i bås. Lytt før du tar stilling. Og send henvisninger heller en gang for mye enn for lite. Og vær litt detektiv, ofte er det vanskelig å snakke med leger, spesielt om det er en relativt ny relasjon. Forsøk å avdekke om det er mer enn det som blir sagt. Sover dårlig, lite matlyst kan være langt mer liksom. Men om en ikke har fått tillit er det kanskje vanskelig å snakke om mørke tanker og følelser. Lettere å snakke fysiske symptomer enn traumer, eller psykiske greier. Statistikk viser vel at feks muskel og skjelett plager kan være noe mer. Det viser vel kanskje hvor tungt det faktisk er å be om hjelp? Folk kan snakke om vond rygg og stive skuldre, og få fysio mot det men å fortelle at det massiv angst, våkenetter eller masse uro er kanskje vanskelig å få frem. Og kanskje vet man ikke selv hva som er galt, eller makter å sette ord på alt kaoset. Om du føler noe er usagt foreslå ny time og lag en dobbelttime slik at det faktisk er mulig å få åpnet opp. Vi har økende selvmordstall og jeg kan ikke annet enn å tro at blant statistikken så er det noen som kunne vært berget om de bare fikk til å snakke om hvordan de egentlig har det. Ikke vær redd for å foreslå time hos psykolog. Du som fastlege kan faktisk redde liv og være katalysatoren som skaper en bedre fremtid for folk. Folk som kanskje ellers aldri hadde klart å be om hjelp eller snakke om vonde og vanskelige ting.

Og når dine pasienter møter stengte dører, vrangvilje i systemet eller på andre måter havner i situasjoner der de egentlig skulle fått hjelp men møter byråkratiet så vær den som faktisk taler systemet i mot med myndig røst og krev handling. For en pasient på felgen klarer kanskje ikke ta den kampen selv - og uten din hjelp er det kanskje for sent. Vær problemløseren som ringer opp feks dps og maser, aldri gi deg og gå videre opp om du ikke får gjennomslag. For pasienten klarer neppe å fikse slikt selv.