God kveld!

Hyggelig å høre det enda er liv i "freakerne".

Har ikke blitt så mye skriving på meg det siste året, ser jeg. Men bare for å ha sagt det, så går det superfantastisk med meg.

Tenkte jeg kunne svare på noen av de spørsmålene jeg fikk med meg, nå nettopp, mens jeg leste gjennom de siste postene.

Var jeg en "forsøkskanin"?
Nei, det var jeg nok ikke. Selv om du tar det i betraktning at jeg hater dette mennesket av hele mitt hjerte, må jeg allikevel være ærlig og si at det hele faktisk var et "uhell". Dette fordi vedkommende var så kraftig ruset denne kvelden. Da mener jeg ordentlig "dopet".

Men det avgjørende argumentet mitt er nok det at han, etter omtrent 20 minutt med prøving og feiling, til slutt greide å fiske noen små poser opp av lommene sine.

Han så aldri hvilke poser han gav meg. Men faktum er jo det, at dersom jeg hadde valgt å åpne den andre posen først, ville hele greia sannsynligvis aldri skjedd. Fordi den andre posen inneholdt nemlig amfetamin.

Hvordan vi vet det var 2C-i:
Nei, konklusjonen er vel den at jeg ikke vet. Og sannsynligvis kommer jeg aldri til å få vite det heller. Mistanken min, om at substansen var 2C-i er grunnet i det faktum at jeg visste han solgte 2C-i. Vi hadde faktisk et par dager før, sittet og pratet om stoffet, veid og porsjonert osv.

Hvorfor jeg fikk juling:
Ettersom jeg nok aldri har snakket med "vedkommende" etter hendelsen er teksten under, hovedsaklig antagelser.

Det hele skjedde ganske raskt i alt kaoset etter injeksjonen og etter at rusen slo inn på meg (m.a.o: 20 sekunder kanskje). Jeg hadde nemlig helt uten forvarlsen falt fra stående stilling, ned på stuegulvet og på turen ned hadde hodet mitt først truffet en meget hard kant på et bord eller noe lignende.

Resultatet var "naturlig" nok at jeg ble liggende bevisstløs og uten å puste.

I sjokket og panikken som følgte forsøkte "vedkommende" i sin fortsatt like brutalt neddopa tiltand å få liv i meg igjen. Problemet var bare at jeg ikke reagerte på verken tilsnakk, skriking eller musikk, og i tillegg ikke så ut til å våkne med det første.
Så i panikken og kaoset hadde underbevisstheten til dette ikke fullt så intelligente menneket konkludert med at eneste utvei var å slå meg grønn og blå. Fordi, da MÅTTE jeg vel bare våkne? Eller kanskje ikke...

Hvordan endte vi opp "halvnakne" i veikanten?
Helt totalt umulig å si sikkert. Mest sannsynlig har jeg, en eller annen gang fått panikk for noe som skjedde i "min verden" at det nok har resultert i at klærne mine ikke var "festet like godt".

Kort og godt tror jeg at en slik mengde potent kjemikalie, tatt intravenøst, uten engang å være klar over noe før det var for sent, er nok til at det meste av panikk, frykt, sjokk og redsel man måtte ha i seg uten forvarlsen kommer til overflaten, og derfor gir deg (meg) en helt uforutsigbar oppførsel hvor egentlig alt kan skje.

Grunnen til at vi endte opp i veikanten er jo enkelt og greit det faktum at enhver småparanoid junkie heller vil la vennen sin dø av overdose, enn å redde livet hans ved å ringe ambulanse. Grunnen er jo selvfølgelig det at vedkommende er redd for hva som måtte skje med han selv, med tanke på eventuell straff eller dom osv.

Bivirkninger og nåtiden:
Personlig mener jeg at det sykeste med hele denne "hendelsen", er det faktum at jeg den dag idagikkehar en enestepsykisk eller fysisk plage etter det som skjedde.
Dersom "uhellet" har påvirket meg i det hele tatt, så er det til det positive. Jeg forstår nå hvor viktig det er å sette pris på livet i seg selv, personer rundt seg og alt man opplever.
Alt som har skjedd er for meg, en enorm motivasjon, til å bygge opp et godt liv og en sikker framtid med utdanning og jobb. Fordi jeg har vært i min egen lille "rennestein" lenge nok, og er fast bestemt på at jeg vil forandre ting før det er for sent.

Den dag idag er livet mitt helt topp. Vel og merke er omgangskretsen min omtrent en brøkdel av hva den var. Men til gjengjeld lever jeg et normalt liv, har en fantastisk kjæreste, har kjøpt meg leilighet, har tatt sertifikatet, har kjøpt meg bil og begynner til høsten på en bachelorgrad i bedriftsøkonomi.

Så alt i alt har det hele vært en erfaring å ta med seg, i tillegg til en liten påminnelse i stunder hvor ting kanskje ikke er så bra; nemlig at når den overdosen tok livet eller psyken min, så kan jeg takle hva som helst.

Fred ut!

Haha... ser at jeg bomma litt på siste setningen der.

La meg omformulere:

Så alt i alt har det hele vært en erfaring å ta med seg, i tillegg til en liten påminnelse i stunder hvor ting kanskje ikke er så bra; nemlig at når den overdosen IKKE tok livet eller psyken min, så kan jeg takle hva som helst.