View Single Post
2pac alive in serbia
frilansloser's Avatar
329
Sitat av exocytose Vis innlegg
Det politiske og nasjonale motsetningsforholdet i landet – hovedsakelig mellom østlig malorussisk og vestlig galisisk ukrainsk identitet – burde ikke ha blitt holdt gående som en konflikt og som et spørsmål om dominanse og eksklusiv definisjonsmakt – nettopp den type intern tilstand som inviterer inn aktører utenfra som ikke har landets beste i sikte, men søker å profitere på den ene sidens dominerende stilling. De kulturelle forskjellene og ønsket om en grad av identifikasjon med omkringliggende, vestlige eller østlige, steder og folk kunne ha blitt honorert uten å bli uløselig knyttet til økonomiske interesser og uten å lede til et grunnlovsstridig kupp med mordbrann og snikskyttere og det hele, og en så aggressiv retorikk (Poroshenko: “We will have jobs, they will not. We will have pensions, they will not. We will have support of children and pensioners, they will not. Our children will go to kindergartens and schools, theirs will be sitting in cellars.”) og kulturell og politisk undertrykkelse i lovs form at det ledet til en lang og blodig borgerkrig komplett med klasebombing av sivile områder.

Israel og Palestina kan tjene som eksempel på hvorfor borgerkrigen ikke burde ha fått utvikle seg – og bli egget opp og støttet, med fredsforhandlinger sabotert, av kyniske stormaktspillere i gjensidig mistenksomhet på begge sider – og hvordan vest-ukrainernes retorikk, som grenset opp mot trusler om etnisk rensning (den gang da virket det utenkelig at vestlige statsledere skulle kunne være involvert med den slags krefter, som dermed virket overdrevne – i dag not so much) utgjorde et farlig incentiv for Russland til å trappe opp sin egen rolle i krigen, som ville sette, og setter, ukrainsk identitet i seg selv i fare – og som en manende advarsel om at Ukraina i denne krigen ikke kan, og ikke bør, føre krigen mot alle russere uten skjell og regler. Og at forhandlinger, med konsesjoner fra alle sider, om en stans på denne utvidende negative spiralen, hvor for mange aktører er involvert, og forhistorien er for kompleks, til noen binær og simplistisk fordeling av skyld og ansvar og helt- og skurkestatus, hadde vært bedre for Ukraina jo før jo heller.

Vestlig støtte til Ukraina overfor en okkupant er prisverdig på mange måter, men en mistanke og anklage kan rettes, og er betimelig og viktig å rette, om ikke en del krefter i vestlige land ble for overivrige på et mulig nederlag for Russland til egentlig å kunne sies å ha satt ukrainernes interesser først. Krigens gang har forvirret mange observatører – og skamløst og ukritisk blitt peddlet og brukt med både innenrikspolitiske og store utenrikspolitiske mål i sikte. Den formen for krigføring som har kjennetegnet hovedparten av denne krigen (etter den initiale russiske bløffen mot det ukrainske lederskapet og den ukrainske befolkningen, som de hadde undervurdert i hvor høy grad ville gå egne veier): artilleritung kverning av personell og materiell konsentrert om avgjørende, sterkt fortifiserte punkter, gir av sakens natur lite med dramatiske seiere og raske fremrykninger, idet den materielle og industrielle overlegenheten til en av sidene først viser seg på sikt.

Dog skulle selv ikke blunderne og den taktiske retretten i invasjonens første fase ha ført til de spinnville illusjonene som ble kolportert om at det russiske militæret ikke er, og forblir, og alltid har potensiale til å bli, den ukrainske overlegen i betydelig grad – selv, ser vi, med støtte av vestlig etterretning og våpenforsyninger. Fred skulle fra starten av ha vært prioritert, spesielt med de gode kortene ukrainerne hadde på hånden i mars måneden etter, etter sin slagkraftige intitiale respons. Alt annet var og forble war mongering. Det er et faktum at Russland og Ukraina i mars 2022 var nære ved å forhandle frem en fornuftig og rimelig fredsavtale, og at den delvis ble torpedert av amerikanske og britiske instrukser og løfter om gull og grønne skoger, og som selv følte det som om Russland hadde gått med begge bein inn i en felle à la Vietnam og Afghanistan.

Og en del overoptimisme var nok som så ofte arroganse. Enkelte etterretnings- og våpensystemer produsert i Vesten kan nok være mer sofistikerte enn de russiske, men får i Ukraina vanskelig sin ideelle rolle i en bred og enhetlig front – hvorved f.eks. kostbare HIMARS blir brukt ikke til strategisk dybde, men som (erstatning for) taktisk artilleri. De fleste vestlige land har over de siste tiårene omstrukturert sitt militær fra forsvar av hjemlandet i retning av mindre operasjoner under luftoverlegenhet i fremmede land, med industri- og anbudssiden orientert mot produksjonen av få, sofistikerte og kostbare våpensystemer heller enn masse og mengde – Russland har naturligvis ingen mangel på sofistikerte våpen, og ligger på visse områder et tiår eller to før oss, men har heller ikke glemt, fra sine store og dramatiske militære erfaringer, betydningen av kvantitet. Ikke bare er ikke krigen i Ukraina av det slaget vestlige styrker er trent til, de forskjellige, og komplekse, våpensystemene Ukraina blir tilsendt krever ofte langvarig trening og er vanskelige å integrere effektivt på taktisk og strategisk nivå.

Tapstallene, av både mennesker og utstyr, har fra begge sider virket notorisk usanne, men sakte, men sikkert – og helt forutsigbart, i fraværet av et politisk mirakel – har Russlands overtak vist seg, som nå vokser raskt i retning av et tipping point for den ukrainske forsvarsevnen (man skal ikke undre seg over den nylige intensiveringen av Kievs palasskonflikter). Vi vet også hvordan en eskalering ser ut, og hvordan den ender. Ingen vil se atomvåpen i bruk.

Rent militært har det aldri vært noen tvil om det sannsynlige utfallet av denne krigen, tallenes tale er klar. Den trinnvise eskaleringen Vesten har stått for gjennom sine våpenleveranser – og økonomiske sanksjoner – har alltid hatt et annet, og politisk formål: Gjennom en uthaling av krigen en destabilisering og ideelt regimeskifte og delvis kollaps og varig svekkelse av Russland som politisk og militær størrelse.

Det undrer meg hvordan så mange i en situasjon som dette: en krig ikke direkte sett eller følt, med aktører mer like språklig, politisk og kulturelt med hverandre enn vi med noen av dem, kanskje av oss til og med heller litt nedvurderte, dog en krig hvis utkomme har betydelige regionale politiske konsekvenser, som kan utnyttes av oss eller våre ambisiøse allierte – ser ut til med nesten evangelisk intensitet (og unektelig på bekostning av nøktern analyse) å omfavne en kultur av demonisering, kapping av diplomatiske og kulturelle bånd, maksimalistisk retorikk, krigsentusiasme, og mistenkeliggjøring av meningsmangfold som “nyttig idioti” hvis ikke direkte avskyelig idioti – og ignorerer hvordan nettopp disse (ofte dramatisk) feilslagne politiske målene ved vår slett ikke risikofri militære og økonomiske innsats vitner om feilaktige og underutviklede kunnskaper og mangel på forståelse – som krever, og er, en vilje og evne til å se tingene fra motpartens perspektiv. En aggressivt polarisert stemning utgjørende et klima av fremmedgjøring og paranoia som naturligvis selv leder til krig. “War, after all, is failure of diplomacy.”

Og i dette tilfellet har demoniseringen og arrogansen på typisk vestlig vis – ja sorry, folks – nådd slike nivåer av skinger og banal etisk selvrettferdighet at tilbakerullingen eller bare betvilelsen av et tiltak som har vist seg virkningsløst eller direkte selvskadende er umuliggjort og politisk selvmord. Ja, at det ikke fungerer er bare insidiøs russisk propaganda uansett – og slik – aldri tvile – fortsetter avisene som roper høyest om propaganda å bli hengende lengst etter – iblant med så mye som et halvt år.

Og så er det naturligvis snakk om det samme Vesten som nå mumlende bortforklarer, eller direkte bistår, Israels folkemord på palestinerne (bl.a. som første reaksjon på ICJs bekymringsmelding å kutte den livsviktige støtten til UNRWA på grunnlag av israelske påstander uten fnugg av bevis). En kan prøve å forestille seg hvordan det må ta seg ut i resten av verden.

Og som vanlig tjener slik polarisering og demonisering et dobbelt formål: Jo ondere Russland ble, år for år og drypp for drypp på avisenes forsider, jo bedre ble vi: gateslagsmål mellom politi og demonstranter og sensur i sosiale medier er i det minste ikke diktatur! – og som gode kristne vet vi at det lyse skal bekjempe det mørke, ikke sameksistere med det, om det så er vår egen gren vi i selvrettferdig harme sager av – som Europa politisk, økonomisk, militært – eller om så hele verden går med i dragsuget – det sionistiske Israels – okkupantmakten som er offer – kamp om “overlevelse”.

I Israel ser vi nå hvordan krig kan se ut, når ødeleggelse og utslettelse – “deterrence” i ytterste konsekvens – er selve målet, og krigens lover uten sjenanse er satt til side. Hvordan Ukraina kunne ha begynt å bli bombet, hadde begge sider lagt til side forsøk på å skåne sivile og å begrense seg fra for destruktive angrep for dypt inn i fiendens territorium. – Derfor har et stykke over 500 barn blitt drept i Ukraina i løpet av en periode på tre år, mens i Gaza godt over 10 000 er blitt drept på fire måneder. (Gjett hvem av dem som får være med i Eurovision.)

Men tapte soldaters liv er også en tragedie, og skader og traumer og arr. Savnede kjære, tapt kultur – ukrainerne forbyr russisk, og russerne forbyr ukrainsk. Denne krigen har mange årsaker, og den er voldt av Russland – Putins rettferdiggjørende historiske utlegninger lyser kaldt og umiskjennelig av kolonial arroganse – Russland er fremdeles et imperium med sine gamle koloniale besittelser – er han enn ikke så fantasifull og faktablind som overdriverne vil ha det til. Men tror noen, i fullt alvor og med hånden på hjertet, at folk som Victoria Nuland og Hunter Biden har spilt noen rolle positiv for kulturell utveksling og fredelig sameksistens mellom disse beslektede, men brokete folkene i Grenselandene mellom øst og vest? For små nasjoners trygghet for og frihet fra stormaktsrivalisering?

I så fall har jeg en kanal å selge deg. Alle vet hva “out of area, or out of business” betyr, og hvis målet er sikkerhet og stabilitet, er NATOs “open door policy” en fantastisk dårlig idé, perfekt beskrivende for den nåværende generasjonen av arrogante klossmajorer i politikkens maktsirkler i Europa og USA (dem som vil studere denne merkelige arten nærmere kan jeg henvise til bøkene til Yanis Varoufakis, f.eks. “Adults in the Room”).

Det er en gammel og allment akseptert politisk sannhet at det er politiske og militære gråsoner fremfor noe som leder til krig, og slike gråsoner – et vakuum for maktspill, investering av prestisje og eskalering – er nettopp hva dets kanskje-kanskje-ikke-åpne dør, som det sprader inn med i eldgamle og historisk komplekse områder under henvisning til sine egne “universelle verdier”, skaper både for sine egne og potensielle medlemmer og for nabonasjonene og regionen i sin helhet som den har erklært en intensjon om å ekspandere til. For egne medlemmer skaper det usikkerhet fordi det gjør svaret stadig mer uklart på spørsmålet om hva alliansen egentlig bygger på, settende et stort spørsmålstegn ved den praktiske realiteten av dens formelle samhold, ved hva den kan love, og hva den kan holde.

Den slags leder fort, og NATOs eksempler er mange, til en diffus status quo hvor inkonsistensene bare forsøkes ignorert, til når, pga. de selvskapte gråsonenes inherente instabilitet, det plutselig gjelder, og en forberedt, utvetydig og robust holdning istedenfor fiser ut i blame game og demonisering og adventurisme overfor alliansens signifikante “andre” – fra Russland til “terrorisme” (den reelle eller innbilte faste og eneste konstant i forsøket på å rettferdiggjøre alliansens fortsatte eksistens) – mens den håpefullt og stadig mer nervøst bankende, mens gamle tradisjoner for maktbalanse og stabilitet kollapser rundt dem, oppdager at retten var til å banke på, ikke til å slippe inn.

Det er krigens banalitet – fred krever ansvar, og selvinnsikt.
Vis hele sitatet...
Du skriver mye sant, spesielt rundt det der med positivitetståken hvor det ikke er lovt å være kritisk til hvor effektivt enhver taktikk eller avgjørelse er.

Jeg er ingen ekspert på militært utstyr , men siden du virker til å ha peiling: hva militært utstyr mener du Russland har 10-20 år tidsforskudd vs vesten på?