Vet ikke helt hva jeg skal si til det. Er ikke så mye jeg får gjort med akkurat den situasjonen. Den er som den er og ting er som de er. På sikt kan det kanskje endre seg. Men det er er jo bare en liten del av av en omfangsrik og omfattende diagnose så det er vel endel ting som har større fokus for tiden enn akkurat den biten. Kanskje er det som med blant annet angst at det må øving til og kanskje også beint ut terping før det sitter og går seg til? Akkurat nå er det enklere å akseptere tingenes tilstand som de er og akseptere alt det medfører slik at jeg kan fokusere på tilhelningsprosessen og de greiene som for meg har rangen.

Det er noe med at å forsøke å akseptere ting med en kognitiv tilnærming. Akkurat nå får jeg ikke endret dette, og da får jeg heller akseptere at dette får komme senere if that og akkurat her og nå så er ting som de er på den fronten og jeg får ikke gjort noe med det idag.