View Single Post
Hvilken: Candide av Voltaire (1759).

Sjanger: Satire.

Hva: En relativt kort bok (ca. 100 sider) kjennetegnet ved et raskt hendelsesforløp. Jeg vil kalle det en skrønehistorie, hvor hovedpersonen, en rikmannsgutt ved navn Candide (fransk: optimisme), blir kastet ut av slottet og sendt ut i verden på eventyr... Fra Wikipedia: «I den første halvdelen av boken gjendrives Leibniz ved at Candide får sin optimistiske livsholdning utsatt for flere ulike grufulle hendelser: mord, inkvisisjon, kannibalisme, syfilis og jordskjelv.» Her skjer det masse merkelige og de utroligste ting. Men det er ikke hendelsene som er viktig, selv om de for mange kan betegnes som «morsomme» og «artige,» det er Voltaires kritikk av samfunnet. Særlig kritiserer Candide Leibniz' teori om optimismen: at alt er ordnet på den beste måte. Gud ville jo ikke ha skapt en imperfekt verden! Videre kritiserer Voltaire religion, (penger) og tar opp andre filosofiske spørsmål.

Hvorfor: <ærlig>Egentlig mest fordi jeg er så innstilt på å lese klassikere. Jeg tenker som så at de må da være klassikere for a reason, og vil gjerne tenke om meg selv at jeg har lest disse klassikerne. Leste et sted at man i Frankrike (litt før i tiden?) var forventet å «kunne sin Voltaire» og «kunne sin Rousseau». Jeg vil også kunne min Voltaire! Og samtidig føle meg litt tøff.</ærlig>

Hvordan: For meg ble det litt for mye skrøneri, og jeg vil ikke kalle det et litterært mesterverk. Det er ingen spesielt flotte formuleringer, eller skildringer. Jeg ble anbefalt den av en på Twitter som sa den var veldig morsom; vel, jeg synes ikke det. Men så har jeg litt sær humor og det er egentlig svært lite av humoristiske tekster, filmer, serier som underholder meg. Filosofisk sett synes jeg heller ikke at den fikk meg til å tenke skikkelig, eller at den var utrolig innsiktsfull. Hadde jeg for store forhåpninger? Tja. Jeg tror heller det at man må se boken i lys av at den ble utgitt i 1759, og hvor utrolig provoserende den må ha vært på den tiden, samt hvor enorm påvirkning og inspirasjon den må ha vært for folket (franske revolusjon). Samtidig hadde jeg ikke lest meg opp om Voltaire eller boka på forhånd; jeg liker egentlig å lese boka uten å vite for mye på forhånd. Derfor visste jeg vel lite hva som ventet meg. Jeg har enda ikke lest meg opp om boka, slik at min analyse kan være mangelfull.

Men dette var en god bok jeg er glad jeg leste! Litt fordi den var moro å lese – kapitlene går raskt unna slik at det ikke blir kjedelig, mye på grunn av den intelligente satiren og bokens mange referanser (jeg anbefaler å lese en versjon hvor det er fotnoter e.l. som forklarer en del setninger; her er det referanser til konger, historier, kriger og andre hendelser), men mest av alt fordi jeg nå kan si at jeg har lest min Voltaire.