Ja herregud, jeg er ikke uenig. Egentlig tror jeg det er rester av de samme holdningene som gir psykisk sykdom den lave statusen. Det er skremmende og ekkelt, det er sinnsykdom. Åpenhet ftw, men det gjelder stort sett kledelig angst som lar seg kombinere med en karriere som influencer på insta, for å forenkle det litt. Og jeg synes det er bra, for all del. Jeg vil ikke kritisere dem, for det er en god begynnelse. Men det er ikke dem som var stuet inne på et loft i gamledager, og som nå er stuet inne på et skjermingsrom. De som ikke kan ta vare på seg selv, oppføre seg adekvat, holde fasaden. De som ikke blir friske. Det er hyggeligst å heie på dem som kan sitte etterpå med alt på stell og snakke ut om den tunge tiden, og forsikre om at alt blir bra bare du ikke gir opp.

Sant nok. Og jeg vil påstå at jeg er relativt sympatisk irl (tro det eller ei), og jeg ville virkelig gjøre en god jobb. Men jeg så nok av dem som ikke var så interessert, og det var ikke noe kritisk utvelgelse av hvem som fikk jobbe der. Og selv også var jeg for umoden til å forstå hva vi drev med. Jeg er forstatt ikke mer kvalifisert for helsevesenet, men tror jeg hadde hatt litt mer livserfaring å bidra med. Det er ting vi gjorde der som jeg nok hadde nektet nå. Og vi var faen meg helt alene der, og med nøyaktig null opplæring. Det er uforsvarlig, og uverdig.

Jeg tror også, i tillegg til at arbeidsforholdene ikke legger tilretter for å utøve omsorg, at mange av de som brenner mest for jobben ikke orker å jobbe der i lengden. Man mister kanskje de beste. Så jeg tror løsningen på det problemet også er mer ressurser. Vil man ha ildsjeler så må man tilrettelegge for at de får holde den ilden vedlike, ellers slukner ilden eller de slutter.

Nå har jeg aldri vært innlagt, så jeg kan ikke si så mye om selve behandlingen, kun den daglige omsorgen i avdelingen.