Har akkurat nå starta min andre runde på et universitet, og begynner å innse at jeg rett og slett ikke liker universitetslivet spesielt godt. Denne gangen ville jeg virkelig gå inn for å prøve å få ting til å bli annerledes enn sist gang, men ble syk i løpet av første skoledag, og fikk derfor en ganske tung start. Måtte rett hjem og sove etter hver skoledag, og den gnisten jeg hadde med å prøve å gjøre mer ut av det har forsvunnet.

Sist jeg gikk på universitet fikk jeg én god venn i fadderukene, selv om jeg var med på det meste. Jeg fikk også en helt grei studiegruppe, og knyttet sånn sett noen bekjentskaper. Dessverre var linjen svært lite krevende, og jeg fikk alt for mye fritid. På grunn av visse situasjoner endte alle bekjentskapene opp med å forsvinne, og jeg stod på bar bakke på andre året. Da droppa jeg til slutt ut etter jeg ble veldig deprimert og fikk mye angst, og slet med å fungere i det hele tatt.

Etter jeg flytta hjem fikk jeg orden på livet igjen, og føler meg heldigvis mye bedre nå. Dessverre satt jeg da igjen uten noe å ta meg til, med svært få/ingen muligheter i form av jobb. Etter hvert innså jeg at jeg rett og slett måtte gjøre noe, og endte da opp på dette kurset jeg har begynt på nå. Siden det er et forkurs, og ikke en linje, så jeg egentlig for meg at det ikke ville være like mange studenter her. Det burde jeg jo ha sjekka opp i, men hele prosessen gikk veldig fort så det ble litt spontant. Det viste seg å være enda større enn linja jeg gikk på, og hele greia fungerer på akkurat samme måte som sist. Heldigvis er det faktisk verdt å møte opp til forelesninger hver dag på dette kurset, i motsetning til linja jeg gikk på, men jeg kjenner også veldig på hvor ensom man kan være selv i en sal fullstappet med mennesker.

Hele greia med å komme inn i en sal med 100-200 studenter og begynne rett på sak er for meg veldig brutalt. Jeg blir veldig innesluttet og føler meg ikke hjemme i det hele tatt. Synes også konseptet med å finne seg en gruppe er vanskelig. Det ser ut som at de fleste klarer å ordne dette ganske greit. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sliter sånn med dette. Tror ikke jeg har veldig sosial angst, selv om jeg selvsagt blir nervøs. Har heller ikke noe stort problem med å være i folkemengden. Er heller det med å starte en samtale, og å klare å lage et nettverk/få nye bekjente.

I motsetning har jeg alltid trivdes veldig godt i mindre klasser. I den settingen har jeg alltid blitt kjent med de fleste, og hatt et godt forhold til både medelever og lærere. Gjerne fått flere gode venner som jeg snakker med jevnlig den dag i dag. I de to forskjellige settingene føles det som om jeg er to helt forskjellige personer. Det var sånn jeg håpte det skulle være i dette kurset, og det spørst om jeg hadde hoppet på det så spontant som jeg gjorde om jeg hadde komt på å sjekke opp i det... Nå er det forsåvidt et veldig gunstig kurs, som gir meg mange muligheter så lenge jeg består, så jeg håper jeg klarer å komme meg igjennom det selv om det føles ut som det kan bli litt tungt.

Vet ikke helt om jeg klarte å holde den røde tråden så godt som jeg hadde tenkt i denne tråden, men for at det ikke bare skal være en rant så skal jeg prøve å runde av på en måte som kanskje kan fortjene noen svar. Jeg føler at jeg sitter veldig fast uten å ta videreutdanning, men som dere sikkert forstår føler jeg rett og slett ikke at jeg er rustet for studentlivet. Selv om kurset jeg går på nå er myyye mer intensivt enn linja jeg gikk på tidligere, begynner jeg allerede å merke litt av den samme angsten, og de samme negative tendensene jeg slet med før det gikk feil vei sist gang. Er det andre som har følt på det samme? Hva gjorde dere eventuelt for å få det til? Jeg er klar over at det finnes tilbud, ting man kan melde seg på, osv. Jeg vet jeg burde være flinkere å komme meg ut der, faktisk møte folk, men for meg er det av en eller annen grunn mye lettere sagt enn gjort, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke får det til. Jeg setter veldig pris på tips og tanker som kanskje kan hjelpe meg å gjøre tilværelsen litt bedre. Fokuset er selvsagt studiene, for å komme meg videre i livet, men det er tungt med en hverdag uten å prate med folk.