Å bare oppnevne en far for å skjule over ting hjelper ingenting, det gjør det jo bare værre. Hva med den dagen "faren" ikke vil være faren lenger da? Plutselig blir bomben sluppet og hele livet ens har vært en stor løgn. Er dette i tenårene kan det virkelig skeie helt ut. Dette så jeg skjedde med ei jente som var stille og rolig av seg, egentlig.

Ett barn trenger ikke se ut som foreldrene. En kommer jo plutselig ikke bare på det i forbifarten, oi, han ligner jo ikke på deg så..
Hva er det mor prøver å innprente sitt barn her egentlig? Usannheter og jomfrufødsel?

Ett barn tåler å høre at foreldrene ikke er feilfrie, og det tror jeg de har godt av høre innimellom også. Det er ikke prat om at en skal brette ut hele livshistorien sin her, men det er heller ikke meningen å legge det opp slik at ungens liv blir historie heller?

Hva forventer du av ett barn du har løyet til hele livet?


Det er jo sikkert godt ment som du sier men meningen blir ikke god til slutt.