@Vidarlo Jeg delte lenge dette mekaniske synet med deg, ikke minst fordi det er et komfortabelt utgangspunkt for all debatt: det er uangripelig å påpeke at vi ikke vil ha rus i samfunnet. Du må bare være klar over at det er like rasjonelt å si at vi ikke vil ha vinter i Norge.
Behovet for rus i en eller annen form er dypt menneskelig, og et fenomen som aldri vil forsvinne. Det vet en hver psykolog. Å ønske det bort som fenomen er ikke galt, men det er kontraproduktivt og naivt. Sett nå at du har et gjennomsnittsmenneske som av ulike grunner har en ruspersonlighet. Det innebærer et dypt behov for eksistensiell adspredelse på ett eller annet plan, ofte av en karakter som ikke lar seg behandle med annet enn enorme ressurser. Beslektet, men ikke nødvendig vis like, er mennesker som er disponert for depresjon livet igjennom. Disse er, selv om det ikke sies åpent, pleietrengende og ikke hedbredbare (kan godt være noen som fungerer greit i det vi tenker på som det hverdagslige).
Sett videre at vi erkjenner at dette mennesket kommer til å ruse seg i en eller annen form. Alkoholbruk viser jo med all mulig tydelighet hvor mange dette potensielt kan gjelde. Når far kommer på hytta og er helt syk etter å sette seg ned med sin "velfortjente vinflaske", som han selvfølgelig har kjøpt for 500 spenn med penger fra årets bonus blant annet opptjent etter 200 reisedøgn i embets medfør, er det ikke vinen har er interessert i. Det er rusen, som kan belønne ham for arbeidet og ta ham BORT fra virkeligheten en stund, ikke videre in i den.

Vi må være voksne nok til å erkjenne at folk har ulikt behov for rus, enten det er drikking eller rekreasjonell bruk av opioider. Og kanskje burde det være en bedre og mer kontrollert adgang til det. Poenget mitt er at hvis man f eks struper tilgangen til et legemiddel som tramadol, som av de fleste brukere tas for å øke kvaliteten på de få årene livet tross alt består av, vil brukerpersonligheten oppsøke alternativer, umiddelbart. Da må man være jævlig sikker på at det alternativet er en bedre deal for både individ og samfunn. Alternativet er å tilby ALLE en form for behandling som helt fjerner impulsen til rus – og det kommer selvfølgelig aldri til å skje.

Det finnes en vitenskapelig tankemodell der man kan betralte livet som et endelig eller et ikke-endelig spill. Fornuftstenkerne, om det går an å kalle dem det, tenderer til å tenke på det som et ikke-endelig spill, der målet er å tyne siste minutt ut av tilværelsen om du så må leve på mais og vann de siste 10 årene av dit liv og helt frem til du slukker lyset. De fleste som ruser seg på en eller annen måte tenker på det som et endelig spill: jeg er her nå, og kanskje ikke så fryktelig mange år til, og vil se tilbake på dager jeg hadde det bra, i stedet for dager da jeg hadde det vondt, var utilfreds og sliten, og ikke fant lindring.

Så, med mindre du har et fasitsvar på hvilken rus som er til beste for samfunnet som helhet (og sier du alkohol nå, har du ikke fulgt med særlig godt), må du nesten akseptere at det å kriminalisere et legemiddel ytterligere forblir en panikkhandling som i beste fall bare skaper større konsekvenser for dem som bruker det uansett.
Målet med en narkoklassifisering her er selvfølgelig å gjøre det skumlere for smuglerne, og kanskje er det i det perspektivet en god ide, men så langt er det ingen som har sluttet å innføre annen nark av samme grunn.