Det er klart hvis jeg tenker på alle de som nå sitter ute og nesten fryser ihjel i verden, som ikke har mat, fremtid eller noenting, så er jeg kjempeheldig. Og jeg kan finne en slags lykke i det, så på -den- måten er jeg lykkelig.

Men dette kommer jo av at jeg fem av syv dager i uka vier åtte timer av mitt liv til en jobb. Så på den måten er jeg bundet til å jobbe. Dette kommer jo igjen av at jeg er så heldig å være født i norge, som har muligheten. Så igjen, hva skjer om jeg velger å -ikke- jobbe? Da har man ingen framtid. Ingen dame vil ha en som ikke jobber. Man får ikke stifta noen familie.

Den store forskjellen for meg i det å gjøre noe i verden, er at man enten er tvunget til det, eller man gjør det fordi man har lyst.

Den uttalelsen ho marte krog eller hva ho heter hadde i avisen gjør et godt poeng her. Ho kommer fra kjemperik familie med alle muligheter. Det er greit at ho måtte jobbe for sin egen suksess, men når man har en familie som allerede har penger nok til å forsørge seg og sine barn livet ut, da har man ikke den følelsen av tvang over seg. Da er det bare å velge hva man vil gjøre og hvor ofte, for man -må- jo egentlig ikke.

Derfor er det jævlig urettferdig av ho å si at "alle mødre må skjerpe seg", når ho ikke kommer fra like kår som andre gjør. Men det er en annen sak.

Og når man kan gjøre noe på grunn av at man har lyst, og ikke tvang, da tror jeg at man vil bli lykkelig og man vil bli det beste et menneske kan bli. Tvang driver folk til mye rart.