Kan halvveis forstå at du føler det er nedverdigende at noen blir sånn ''aaaw, dua, stakkar, uff, nei huff, offda''. Noe som jeg lurer på da er; hvorfor? Hva er du så redd for at folk skal se? At du trenger støtte? At du er ett menneske som tross alt har svakheter og sårbarheter?

Dette er jo direkte fælt å lese, du er med andre ord redd for å tillate deg selv å bli elsket fordi du går å venter på at det en dag skal bli tatt i fra deg? Ikke ta meg som nedlatende nå; men kjære deg, du er nødt til å tro på at folk er glad i deg for at de skal kunne få lov til å være det!

Ikke ta det ille opp, eller gjør det, men dette høres ut som du har ett dypt behov for å kontrollere reaksjoner utad i forhold til hvordan du har det innad. Du vil holde en fasade som ikke stemmer overens med virkeligheten i det hele tatt, fordi ett eller annet har gjort deg usikker. Hva det kan være er det jo bare du som vet, fordi det siste du vil er at noen skal få se det, men det du ikke innser er at denne bobla er det bare du som flyter i. For alle oss andre som ser på så er du: han-i-bobla-vettu? Nå er jeg sikkert fæl, men truth hurts. Du må gjøre noen endringer fordi det du har gjort så langt fungerer jo ikke, i følge deg selv.