Jeg klarer bare ikke å være sårbar og sensitiv. Det verste jeg vet, og min største frykt er at noen skal syntes synd på meg. Det er så nedverdigende. Kanskje det er derfor jeg er så care til folk som har det vanskelig, jeg prøver å ikke syntes synd på dem. Jeg tilbyr heller å løse problemet, enn å gi emosjonell støtte hvis noen sliter.

Klarer ikke den tilknytningen, og jeg tillater ikke meg selv å elsker noen så høyt at jeg hadde blitt knekt av sorg hvis de hadde forsvunnet.

Når jeg fucker rundt, så føler jeg mestring når det ordner seg. Det har liksom alltid vært mitt "ekspertise" felt. Jeg prøver å la være, men jeg søker alltid noe som gjøre at jeg potensielt kan kjøre mitt eget liv i grus. Hvis livet mitt er for rolig en periode, så må jeg shake opp ting littegran. Kaos-menneske...

Kanskje jeg ikke liker meg selv, likevel.

Ellers er jeg snill og grei!