Du er jo bare helt nydelig! Bare det at du gidder å grave frem sanger til meg som jeg kan høre på og la surre litt i hodet mitt.

Men jeg lurer veldig på hvorfor det er slike krise-følelser jeg jakter på. Det er dem jeg liker å kjenne på. Jeg hater ikke meg selv, men jeg hater måten jeg betrakter verden på, og det som er i den.

Jeg er så barnslig, alt kan tulles bort med latter og lek. "Ingenting er alvorlig, alt ordner seg, folk må slutte å være så sensitive" mentalitet. Verden er en lekeplass, bare synd jeg er den drittungen som ingen vil leke med.... Slik var det når jeg var barn også, jeg ble alltid for voldsom og ekstrem.

Jeg føler folk prøver å henge med, men ramler av. Jeg bare seiler. Som i et Mario-spill hvor man bare sklir og treffer enten en skilpadde eller en grønn sopp...