Faen, jeg er så lei av meg selv. Gang på gang så leter jeg etter noe som kan ødelegge for meg selv. Jeg får en slags tilfredsstillende følelse når det ordner seg i siste liten.

Nå blander jeg ikke så mange andre inn i mine ablegøyer, men det hender jo at noen må tråkke i salaten sammen med meg og teame opp. Jeg tester grenser på rus, småkrim, drama, provoserende atferd (prøver å få noen til å klikke) m.m , prøver å teste ut hvor langt jeg kan dra en løgn, løse problemet, forbedre min evne til å snakke meg ut av ting. Jeg liker at jeg får et forklaringsproblem.

Jeg er ikke den som søker spenning med å hoppe i strikk eller klatre opp høye fjell. Jeg liker følelsen av noia og stress. Det er så deilig når ting ordner seg. Men jeg lærer aldri. Og når jeg får til en greie, så poff, forsvinner det helt, og jeg venter på og lusker rundt etter neste dysfunksjonelle idè.

Hva er greia, kan noen relatere?

Nå kan jeg ikke poste som anonym, så vær litt greie da. Hvor ellers kunne jeg postet tråden.