Jeg føler det på samme måte, men har aldri gjort tiltak for å havne på sykehus som du beskriver. Men jeg ser på sykehus, operasjoner og medikamenter som en positiv ting. Man blir jo selvfølgelig behandlet for å bli gjøre en positiv forandring på kroppen, men det er jo ikke positivt at man trenger å forandres in the first place. Hver gang jeg har en "nestenulykke", tenker jeg først på hvor deilig det hadde vært å havne på sykehuset, før jeg tenker på konsekvensene ved en evt. skade.

Jeg er ganske sikker på at alt dette stammer fra en tidligere ulykke jeg hadde. Ble påkjørt som 16-åring og injesert med morfin i seks uker, så jeg tror egentlig bare hodet mitt asosierer sykehuset med den deilige rusen jeg aldri har kjent på siden. Men det virker fortsatt som om du har en større avhengighet til sykehuset enn til drogene man får der, så det kan godt hende vi føler det helt forskjellig.

Jeg gleder meg også til hvert minste besøk, men for meg er det til både fastlege, røntgen og hele pakka. Kan godt hende det har noe med sympatien man får, som andre har skrevet ovenfor. Vanskelig å si.