Angående dine vrangforestillinger, så kan jeg ha en muligens teori på hvorfor du tenker som du gjør, også hvorfor du tror du er en utvalgt person.

Det hele kan muligens stamme fra samfunnet vi lever i. Samfunnet er det eneste som skiller oss fra dyrene. Uten et samfunn hadde både du og jeg gått til angrep og plyndret det vi kunne plyndret, uten å tenke over handlingene eller konsekvenser. Samvittighet er noe som blir programmert inn fra man er et lite barn; Det høres litt drøyt ut, men det virker utrolig logisk når man tenker over hvordan barnehagetantene reagerte på ting du gjorde i barnehagen. Et eksempel: når du slo en medelev eller lignende, da var tantene der til å reagere på handlingen, så man skulle få en dårlig samvittighet. Samvittighet er det eneste som hindrer deg fra å stjele biler, plyndre hjem og rane gamle damer.

"Jeg kan jo ikke stjele den bilen, tenk på hva som kommer til å skje med meg?"
"Jeg kan ikke rane den gamle damen, tenk på hva som kommer til å skje med henne!"

Et samfunn er kun et hav av lover og normer som bestemmer hvordan vi skal fungere i det daglige liv blant andre personer. Det hele er menneskeskapt, og kan derfor anses å være 'unaturlig'.

Dette kan forbindes med en person som lider av vrangforestillinger, det kan være så simpelt som at personen faktisk ikke har troen på et samfunn. Derfor kan man oppleve tvil på hva som er ekte, og hva som ikke er ekte. Man er utrolig paranoid til visse ting, fordi i ditt hode (uten at du er klar over det), så er det en kjemisk ubalanse som ikke klarer å bygge tillit til ting som personer uten en vrangforestilling fint klarer (f.eks tog, biler, andre folk, osv). Derfor opplever man paranoide tanker.

Jeg har opplevd paranoia før, det skjedde når jeg gikk hjem fra en venn, det var mørkt og jeg hørte på Metallica - Frayed ends of sanity (som handler om schizofreni). Det var en utrolig ubehagelig følelse, samtidig som det var spennende. Jeg hadde følelsen av at hver busk så var det en person som gjemte seg, som var klar til å hoppe på meg. Sansene var skjerpet, og jeg endte opp med å skru av musikken, kun fordi jeg kunne høre så utrolig mye rundt meg. Tanker om at det var noen som kom til å slå meg med et balltre bakfra strømmet inn, og jeg gikk med svette og hjertebank hele veien hjem.

Når jeg kom hjem måtte jeg ta meg sammen. Jeg forstod at alt skjedde i mitt eget hode, og det er bare jeg som hadde et lite dilemma ute i naturen. Jeg hadde ingen hallusinasjoner, heller ikke synsbedrag om at det faktisk var noe der. Kun en indre frykt, en frykt som jeg ikke kunne temme. Det hele var skummelt, men utrolig spennende. Muligens på grunn av min fascinasjon av hvordan hodet faktisk fungerer.

Om man ser på dyr, så er sansene skjerpet døgnet rundt. De ser seg om og tar vare på seg selv hele tiden. Alt som skaper en lyd er nok til å skremme dyret til å løpe så fort det klarer, vekk fra stedet. Kanskje det er dette som er saken med paranoia? Kanskje det er instinkter som har blitt begravet under oppvekst, som sniker seg frem igjen i en alder av 20 og opp?

Dette er kun spekulasjoner, og jeg har ingen håndfaste bevis å vise til.