Hei kjære PhD studenter og andre nysgjerrige lesende! La meg bidra til tråden ved å fortelle litt om min hverdag som PhD student.

Jeg fullførte en master i matematikk på Universitetet i Oslo i 2017 der jeg skrev en masteroppgave i Algebraisk Geometri. Opplevelsen av masterskrivingen var ikke så bra, da kommunikasjonen med min veileder ikke var av beste kvalitet, oppgaven ikke var spesielt god (hverken da eller nå i retrospekt) og jeg gikk gjennom et samlivsbrudd mot slutten. Men jeg tenkte at alt dette var uheldige omstendigheter og at matematikk var noe for meg allikevel. Så da masteren endelig var levert og det hele gikk ok, søkte jeg på en PhD stilling på Universitetet i Bergen. Om det var flaks, det at jeg var dyktig nok eller en blanding av begge vet jeg ikke, men jeg fikk tilbud om stillingen og takket ja. I motsetning til andre her som sier at det var en av deres tøffeste avgjørelser, så var dette en av mine enkleste. Jeg hadde ikke peiling på hva ellers jeg skulle finne på, jeg følte jeg ikke hadde noen ferdigheter utenfor teoretisk matematikk og jeg hadde nok ikke helt kommet over den dårlige perioden forut. Så det var en enkel sak å takke ja og bare dra flyttelasset bort til Bergen.

Jeg begynte i oktober 2017 og har dermed holdt på med dette i ca. 1 år og 3 måneder. Det har gått fort! Altfor fort, fordi jeg har 1 år og 9 måneder igjen. I begynnelsen besto hverdagen i å bli kjent med folk på fakultetet, orientere meg i litteraturen rundt prosjektet mitt og ikke minst lese. Lese masse. I tillegg tok jeg 2 fag som en del av de obligatoriske studiepoengene i forskerutdanningen. Det har vært den desidert letteste delen av jobben, da jeg vet hvordan jeg skal lese matematikk og komme meg gjennom eksamener med toppkarakterer.

Litt videre ut i løpet begynte jeg å dra på diverse konferanser og jeg var med å organisere en her i Bergen selv. Jeg reiste til Oslo, Italia og München blant annet, og hvilke ydmykende opplevelser det har vært. Her har jeg da sittet og hørt på de fremste ekspertene i konferansenes valgte tema, og etter beste evne forsøkt å forstå - og selvsagt feilet grovt. Men det har også vært meget interessant, gøy og inspirerende (når ikke den profesjonelle selvtilliten har tatt en for hard støyt av å se hvor uvirkelig produktive og flinke folk er). På mange måter har dette vært den beste delen av jobben så langt. I tillegg til dette har en av jobbens andre beste deler vært å holde seminarer og å hjelpe til med undervisning. Jeg har ikke undervisningsplikt fordi stillingen min er på 3 år, men jeg bidrar der mine kolleger trenger det allikevel. Og det er jaggu gøy å føle seg litt smart igjen der en står og lirer av seg ting man kan!

Etter all lesingen og noen av disse konferanser så begynte arbeidet med prosjektet for alvor, og jeg oppdaget fort hvor (tilsynelatende for meg selv i hvert fall) dårlig jeg er på å anvende kunnskap til å produsere ny kunnskap. Det har gått i sneglefart. Det er rett og slett dødens vanskelig. Vi har fått til noen små delresultater som muligens nyttige/nødvendige steg på veien mot prosjektets endelige mål, men det er en spesiell følelse når du bruker ekstremt lang tid på å tenke ut noe som viser seg å være under en sides langt bevis med relativt enkle steg. Du forbanner deg selv litt for å ikke bare å ha klart å få ideen som løste det hele litt tidligere, spesielt når den stirret deg i rett i fjeset mens du leste en relevant artikkel 100 ganger.

And it's all downhill from here. Etter denne litt anti-klimatiske progresjonen har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har begynt å jobbe med et annet miniprosjekt sammen med en annen PhD student, og vi vet vi er på bunnen av den akademiske rangstigen når vi pusler med å skrive en komplett artikkel om noe som ble nevnt i en liten bemerkning i en annen artikkel. Det er av den velkjente typen oppgave "alle vet det er sant, men ingen har giddet å skrive det ned" oss idioter/nybegynnere i matematikk får. Som vanlig er det da å lese og tilegne seg informasjon rundt problemet, hvilket er den lette delen, etterfulgt av delen hvor man stanger hue i veggen og har lyst til å snu blyanten opp ned fra papiret og bøye hodet over den så spissen glir pent inn i øyet.

Etter en deilig og svært velkommen liten juleferie er jeg da tilbake i det nye året. Motivasjonen er ikke spesielt god, det føles som om mine kognitive evner har nådd høyden til en 90-åring med demens i løpet av ferien og i tillegg har min veileder flyttet fra universitetet grunnet en ny stilling. Jeg beholder riktignok veilederen, men blir værende i Bergen slik at møtene våres nå blir over skype, og ellers noen besøk her og der samt skriftlig korrespondanse over mail. I løpet av de siste månedene har jeg også oppdaget hvor ensomt det fort kan være å jobbe med så teoretisk forskning når du ikke har fartstid/ferdigheter nok til å kollaborere mye med andre. Hverdagen består i å sitte mye alene, lese det samme om og om igjen i håp om å se noe nytt, lese irrelevante artikler fordi du er piss lei prosjektet, knote med ting du ikke forstår og ikke minst den snikende følelsen av at du har lurt alle sammen og er for dum og/eller lat til å være der (bedre kjent som "imposter syndrome").

Med dette håper jeg at jeg har malt et lite bilde av de positive og negative sidene med å holde på med en PhD i teoretisk grunnforskning, med en ekstra forkjærlighet for den negative biten. Det er ikke lett. Det kan være ensomt. Du kan føle deg svært dum og utilstrekkelig. Motivasjonen kan komme og gå. Arbeidsoppgavene er ofte lite konkrete. Progresjonen kan være så langsom at den nærmest er usynlig. Men det er intellektuelt stimulerende, spennende, ganske gøy når du får til noe (uansett hvor lite) og det er spesielt givende med reiser og (for noen, inklusive meg selv) undervisning. Om dette er noe jeg kan anbefale andre? Nei. Nei av den enkle grunn at du ikke bør påbegynne noe slikt dersom du trenger å få det anbefalt i utgangspunktet.

Til slutt: Vi får se hvordan det utarter seg de resterende 1 år og 9 måneder som er igjen. Kanskje jeg dropper ut som så mange har gjort før meg, eller kanskje jeg får det til og sitter igjen med en nokså ubrukelig - med mindre jeg kaster meg på det akademiske hamsterhjul av albuefekting med midlertidig stillinger her og der i histen og pisten - 3 års forskerutdanning