Jeg vet det. Jeg ser på det som en styrke å be om hjelp og innrømme at man har et problem.. Når det gjelder andre. Når det kommer til meg selv ser jeg rett og slett på det som svakt. Handler kanskje om at jeg gjennom hele oppveksten ble lært opp til å være «tøff», ikke gråte, følelser var teit og man snakket aldri høyt om det å ikke ha det bra. Skal ikke skylde på oppveksten for mye, men har man måtte «skjerpe seg» for lenge blir det vanskelig å skulle be om hjelp også