Jeg kjenner femtiåringer som ser ut til å være omtrent like kloke som en gjennomsnittlig femtenåring og jeg kjenner femtenåringer som er klokere enn de fleste femtiåringer. Jeg tenker at vår livserfaring er forskjellig, det er ikke èn spesiell ting. Livet består av å prøve og feile, og her i livet er det mange ting som en kan ta lærdom ifra. Visse ser ikke ut til å ta lærdom fra erfaringer, og det er nok disse som ender opp som disse femtiårige femtenåringene.

Men man kan være klok, og uten livserfaring også. Dette legger vel heller grunnlaget for å faktisk danne seg verdifull livserfaring, fordi erfaringene her i livet må tolkes og fordøyes forså å integreres til en del av personligheten vår. Det blir et litt vanskelig tema å drøfte synes jeg. Jeg er veldig ung fremdeles, og jeg har vokst så ufattelig mye som person på bare fire år. Kanskje det ville ha vært enklere å svare på dette dersom jeg hadde hatt mer livserfaring?