Uansett hva slags bortforklaring man har for å ha begått utroskapet så undskylder det ikke utroskapet. Uansett om man i en viss grad kan forstå, så unnskylder det ikke. For det å oppsøke eller sette seg i posisjon til hvor man blir fristet til utroskap handler om moral og ikke noe annet. Sextørke, psykiske problemer, spenning, at partner har vært mye på jobb og gitt lite oppmerksomhet, at partner ikke har drømmekroppen, at partner ikke vil bli med på den type sex.. Alle forklaringer man kan bli manipulert til å rasjonalisere, men som ikke er en unnskyldning uansett.

Har man det vanskelig er det normalt å søke støtte, men det er mest naturlig å gjøre det hos partner eller en god venn av samme kjønn. Ikke for det for man kan ha god vennskap og støtte fra motsatt kjønn også, men da har man et bevisst valg om å være positiv eller negativ til intim trøst og seksuelle tilnærmelser. Om det er han eller hun som har tatt initiativet vet vi ikke men det er hun som er i et forhold og som vet at det var galt, og burde stoppet situasjonen. Det skjedde ikke bare som et "uhell" en gang, det skjedde to ganger (påstår hun). Hun valgte å innlede en hemmelig affære, et aktivt og bevisst valg der hun fortsatte å oppsøke han. Det er i mine øyne utilgivelig.
Å slite psykisk gir en ikke et fripass til å drite i hva som er rett og galt.

Min erfaring er at når den skyldige først begynner å unnskylde utroskap og tillitsbrudd så blir det en slags aksept for sin egen handling, og da fortsetter utroskap og tillittsbrudd med nye unnskyldninger i fremtiden. En som oppriktig forstår at det var galt og skammer seg for mye til å kunne noensinne gjøre det igjen ville lagt seg flat og tatt på seg all skyld for sitt eget valg som ble tatt der og da, og ikke begynt å lempe ansvar på andre faktorer og bare viser anger fordi man ble avslørt.

Bare du kan vite om du vil tilgi det, men det er riktig at tilliten aldri faller helt på plass igjen og et forhold med skadet tillitt gjør mye skade på hverandre.