Å dømme noen til forvaring i fengsel er den dømmende makts måte å skjerme samfunnet fra noen i ubestemt tid, noe som f.eks. vil være tilfellet med terrorister og andre som har voldet stor skade, og viser tegn til rehabilitering.

Det handler i bunn og grunn om et rettighetsspørsmål, hvilket vil si at når staten har rett til å dømme noen til fengsel i ubestemt tid, burde den fengslede også ha rett til å føre sin sak og hevde sin frihet.

Når det ikke settes en minstetid ved en forvaringsdom, kan den fengslede i praksis søke om prøveløslatelse ett år inn i soningen. Når det settes minstetid derimot, må minstetiden utløpe før den fengslede kan begjære seg prøveløslatt.

Dersom f.eks. ABB hadde blitt dømt til fengsel i 21 år, ville han blitt sluppet løs i samfunnet etter 21 år. Men når han er dømt til forvaring kan han i praksis sitte fengslet til dagen han dør. At man kan begjære seg prøveløslatt etter noen år, blir på en måte en rettighet den fengslede har til å slippe tilbake til samfunnet igjen, når den fengslede kan "bevise" at vedkommende er rehabilitert og ikke lenger en fare for samfunnet.