Jeg gikk til psykolog i litt over fem år og var innom 3 forskjellige i løpet av min tid, her er min erfaring:

Det posetive med å gå til en psykolog var at personen ikke kjente meg og derfor (i de fleste tilfeller) ikke lar seg prege av egne følelser eller motiv, altså de gjør en vurdering av din psykiske og fysiske helse og ikke en vurdering av om de liker det du mener eller står for. Med andre ord så dømmer de ikke deg som menneske, men din helse.

De har kunnskap, i de fleste tilfeller vil det først bli gjort en utredning. Først av ditt syn på deg selv og så personlighetsfortyrrelser, i begge tilfeller er det en hel gjeng med spørsmål du skal svare på. Noen ganger får du spørsmålene med deg hjem og kan bruke tid til å svare, andre ganger går dere gjennom de sammen, i min erfaring er utredning av ditt syn på deg selv og dine følelser noe du kan ta med deg hjem, mens ICD-10 skjemaet for personlighetsfortyrrelser går dere gjennom sammen.

Hvorvidt en psykolog kan hjelpe deg varierer veldig, for det er helt avgjørende hvor mye selvinnsikt du har, hvor ærlig du er med deg selv og hva slags problemer du har. Men en ting jeg vil si på dette punktet er om rus, i mitt og andre jeg kjenners tilfelle er rus noe man burde holde for seg selv med mindre du vet at det er rus som er en stor del av problemene dine. Jeg har denne meningen fordi det sekundet rus kommer inn i bildet er det "roten" til alle dine problemer, jeg har enda til gode å møte en psykolog som kan se at jeg har problemer så jeg ruser meg og ikke bare at jeg ruser meg og derfor har jeg problemer.

Merkelig nok (ironi) er det ofte omvendt når det gjelder medikamenter skrevet ut fra psykolog eller lege, jeg har fra dag en nektet noen form for medikamenter og i perioder gjorde det psykologene mine mindre "sammarbeidsvillige" og mente at om jeg bare var villig til å ta medisinen min ville alt bli bedre.. I min erfaring er det ytterst få som drar nytte av såkalte lykkepiller da det bare skyver problemene til side og ikke bearbeider de, klart at kan noen dra nytte av de, men ofte er det i tilfeller hvor pasienten trenger en "pause fra sine følelser" for så å ha mer energi til å løse de på et senere tidspunkt, som ved død av ektefelle eller andre nære forhold samt traumer.

Det som ofte kan være negativt er at psykologer har selvfølgelig kompetanse og kunnskap, men ikke nødvendigvis visdom, de kan sitte der med all verdens informasjon om hvor mange meter over havet Glittertind er, hvor det ligger, hvilke landskap det består av, men det er noe helt annet å bestige fjellet, har de ikke vært der selv, kan de heller ikke forstå deg, og derfor kanskje ikke hjelpe deg.

Og hvis du velger å gå til psykolog vil jeg anbefale og få en henvisning til psykolog via legen din, da kan du fikse deg frikort som betyr at du betaler for timene dine selv, men kun inntil 2185,- pr. år, når timene dine overskrider dette beløpet blir det gratis, du kan lese mer her:https://helsenorge.no/betaling-for-h...helsetjenester

Til slutt kan jeg si at jeg var et så "vanskelig" tilfelle at jeg endte opp hos en psykologspesialist fra Danmark og vår siste time gikk kort fortalt slik: "Du er for intregrert med sykdomen din, skulle det skje noen endringer kan du ringe å få en akutt time, men jeg har ingen her på huset som kan hjelpe deg og derfor velger jeg å avslutte din behandling, jeg har ordnet det slik at du får uføretrygd og håper du har en god venn eller en kjæreste du kan dele tankene dine med, heidå", det var målet og jeg har siden da brukt mesteparten av mine dager på musikk som gir meg mer psykisk hjelp enn en psykolog noen sinne kunne gjort.