Hjernen evolusjonen har utstyrt oss med har svært god simuleringssoftware, og ei litt vel overivrig ansiktsgjenkjenningsalgoritme. Vi ser ansikter der dei ikkje er, og simuleringssoftwaren kicker inn og viser oss detaljane i ansiktet. Vi drømmer, ser ting som ikkje eksisterer, hører lyder som ikkje eksisterer, og føler ting som ikkje eksisterer.

Fordi hjernen er så flink til å lure seg sjølv er kva enkeltpersoner opplever rimeleg uinteressant. Om ddu vil kan sikkert luni anbefale deg bunke på bunke mde bøker som omhandler nettopp evna til å lure seg sjølv.