Et premiss som går igjen i slike tråder, er at man liksom har innsett at innvandring ikke nødvendigvis innebærer utelukkende positive ting for landet som tar dem imot.
Jeg forstår ikke helt hvor denne forventningen kommer fra, når det kommer til å hjelpe mennesker som av ulike grunner flykter fra hjemlandet, er det noe man gjør fordi det er moralsk riktig/i henhold til FN's menneskerettighetserklæring e.l.
Det er ikke en hemmelighet eller stort mysterie at mennesker som opplever ytterpunkter av lidelse ikke nødvendigvis blir de mest ressurssterke menneskene etterpå, (selv om det også forekommer) og at et slikt faktum brukes som et argument imot innvandring røper et merkelig premiss som jeg ikke forstår hvor kommer fra:
Ideen om at det å hjelpe andre, skal være mest berikende for en selv, og dersom det ikke beriker hjelperen, bør ikke hjelperen hjelpe.
Jeg kan ikke se at det noen gang er foreslått at dette er mekanismen, hensikten, eller utfallet, når det kommer til hjelp.
Det er ikke nødvendigvis rasistisk å reagere på innvandring med dette grunnlaget, men det virker som det lener seg på et svært misforstått syn på hva hjelp er, i utgangspunktet.