Ofte glemmer jeg medsa mine hvis jeg drikker. BELIEVE me - jeg har lest opp og ned om alt jeg går på. Psykiateren min påstår jeg vet minst like mye som henne om de pillene (hennes ord, ikke mine). Slik jeg holdt på i fjor kommer jeg ikke til å gjenta. Jobber mot å kutte ut, men gjør det heller terapeutisk enn å gomle Campral som koster mer enn forbruket mitt siden det ikke er på blåresept. Antabus kan jeg ikke bruke fordi epilepsi svart på hvitt er oppgitt som en kontraindikasjon. Jeg vil IKKE ta noen kjangser ut over de jeg allerede tar - ikke et mikrogram av noe med det som kontraindik. Legen nekter også å skrive det ut, så så greit er det.

Jeg er 200% sikker på den bipolardiagnosen. Først sa en komplett blåst psykolog at jeg var personlighetsforstyrra, men de gadd ikke utrede meg. Da jeg etter å ha fått ny behandler forlangte det og de gjorde det, viste det seg at det ikke stemmer. Les om bipolar type to, jeg kunne skrevet mye av det selv. De bunnløse depresjonene hvor du blir så apatisk at du ikke fiskser annet ennå ligge i senga eller forsøke å ta livet av deg. Oppturene der du blir euforisk, bruker jævlig mye penger på tøys, setter igang ørten prosjekter på en gang, blir hyperkreativ og eitrende forbanna på en hver som forsøker å stoppe deg, du klarer deg med minimalt med søvn, tar risikoer. Tror du er verdensmester. Så begynner du å bli sliten fordi det ikke stopper... For type 2 blir ikke maniene så sterke, men jeg har ligget helt på grensa mot full spiker (dvs å miste bakkekontakten fullstendig). Men jeg klarer f.eks. å høre på ting som at "enten tar du medisinene dine på ordre fra familien din eller vi legger deg inn på tvang." Så svaret på om jeg er "gal i toppen" er vel egentlig ja .

Aldri ment at det er bra å drikke. Det står advarsler om alkohol på noen av medikamentene mine, men som sagt har jeg tatt de i årevis. Lamictal siden 98, Seroquel siden 2003, Lithionit (som er handlesnavnet på litium) siden 2005, samme med Rivo - som jeg nå skal kutte helt ut fordi jeg ikke har hatt epilepsianfall på årevis). Seroquelen skal nok også ut. Dritiuemen også, for jeg blir så jævlig flat følelsesmessig + andre bivirkninger. Bir flatere av den enn av vanlige antidepressiver. Uanstt, jeg tenker at man heller får behandle episoder når de kommer. For det gjør de uansett, bare svakere når jeg tar de pillene.

Nei, det ble visst en sikkert temmelig tåpelig forsvarstale fra meg. Men ja, jeg er sikker på den psykiatriske diagnosen. Hadde ikke morfin og andre opiater vært så inni helvete vanedannende vet jeg hva jeg hadde valgt.