Eneste grunnen til at jeg bryr meg er fordi jeg har barn...Jeg bryr meg ikke om meg selv lenger. Jeg har aldri vært ruset i mine barns nærvær. Da jeg gradvis ble veldig syk så flyttet jeg barna til faren, fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv en gang. Så ble jeg bare verre, havnet i akuttpsykiatrien og slik ballet det videre på seg. I alle rusperiodene hvor jeg ikke har klart å nyktre opp for å dra til min mor for samvær så holdt jeg meg unna for at de ikke skulle oppleve meg slik. Så jeg har aldri mistet omsorgen da jeg har skjermet barna for det. Nå har jeg kommet dit at jeg har begynt å ha de noen timer alene hos meg når de er hos min mor annen hver helg. Og det er kun for barnas skyld at jeg prøver. Men nettopp derfor er jeg stadig vekk innom tanken å ruse meg av og til. Fordi for det meste er jeg ikke sammen med barna mine da jeg ikke har kapasitet til det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være i stand til å være noe mer enn helgemor. Det er en sorg og en skam. Jeg var en svært tilstedeværende mor fram til jeg knakk sammen. Da hadde jeg blitt tennene sammen og rømt fra smerten min i årevis. Så når jeg da knakk sammen for snart tre år siden så var det alvorlig. Mye mer enn å bare møte den berømte veggen. Den første innleggelsen min varte i over et halvt år og jeg har vært inn og ut av psykiatrien siden.

Jeg har vært utsatt for så mye fra jeg var helt liten at jeg er bare fryktelig trøtt av livet. Jeg har ikke lenger noen tro på at jeg kommer til å bli gammel, men hver gang jeg tenker på å ende livet for godt så dukker tanken på ungene mine opp. Jeg kan ikke la de miste meg. Spesielt ikke nå når de har fått meg mer tilbake enn noen gang siden min første innleggelse i desember 16. Det er jo et friskhetstegn, for i lang tid var jeg helt overbevist om at de hadde det bedre uten meg. Ingen kunne overbevise meg om noe annet. Jeg tenker det enda til tider, men jeg vet at det er ikke sant. Om jeg så bare blir helgemamma så er jeg fortsatt deres mamma som gir dem omsorg og kjærlighet. Og som ser deres emosjonelle behov på en helt annen måte enn deres far gjør. Som dessverre mishandlet meg i ni år.

Rusen ble en erstatning for døden. I stedet for å stadig vekk leke med døden i selvmordsforsøk vel vitende om at før eller siden ville jeg klare det, så begynte jeg å ruse meg. Jeg har vel vært innlagt 15 ganger med overdoser. Har ligget i koma i respirator og har blitt tvangsinnlagt pga selvmordsfare mange ganger. Så da rusen kom inn i livet mitt så ble det langt færre innleggelser på grunn av den type ting. Men det økte jo på med behov for innleggelse på grunn av hjelp til avrusning, tvangsinnleggelse i rusbehandling og frivillig rusbehandling. Så jeg er jo sånn sett ikke noe mindre innenfor systemet som aktiv rusmisbruker enn som nykter, men suicidal.