Sitat av
Anonym bruker
Jeg er på min 113. dag i tvungen rusbehandling. Var helt jævlig i starten, men blitt bedre og bedre. Så ville forberedt meg på at det blir nok ikke så moro i starten. Prøv å finn på så mye som mulig, få tiden til å gå. Jeg sliter enda med å ville slutte å ruse meg for min egen del, men håper faktisk på at i løpet av behandlingen vil jeg kunne klare å ville det for min egen del. Da er jeg sikker på at motivasjonen hadde blitt mye mye bedre. For å være helt ærlig så venter jeg kun på å bli skrevet ut. Men én endring har i hvert fall skjedd, jeg skal ikke ut å ruse meg som jeg har gjort. All day everyday. I tiden jeg har vært her har jeg klart å se hvor mye skade jeg egentlig gjorde, for meg selv og andre, først og fremst dama og familien. Jeg har blitt en helt annen person etter at jeg har rusa meg så lite i det siste. Helt sykt egentlig hvor langt ifra jeg var meg selv. Dama mi sa at det var som at hun hadde fått en ny type, ment positivt. Jeg også liker mye bedre hvem jeg er nå. Så det hjelper. Men jeg er fortsatt i startfasen så det kan jo skje mye på tiden jeg skal være her. Prøv å minn deg selv på at behandlingen ikke varer for evig og dette er kun en kort periode i livet ditt som du burde gå gjennom for ditt og dine sitt beste. Nå vet ikke jeg noe om din rushistorie, men prøv å vær smart. Ta imot hjelpen du kan få, du skal jo være der uansett. Prøv å se hva rusen gjør med deg og dine nærme, hvor stor prisen for å ruse seg mye er.
Hei! Jeg glemte helt bort at jeg opprettet denne tråden for over ett år siden.
Hvordan gikk det med deg etter endt behandling?
Jeg ble bare værende i 1,5 mnd. Etter et alvorlig og nesten vellykket selvmordsforsøk så gikk jeg over i en hypoman fase hvor jeg plutselig ble full av handlingskraft rundt å ta tak i livet mitt. La masse planer og det var ikke måte på. Klarte å lure både meg selv og behandlere. Argumenterte for at jeg ikke hadde godt av langtids behandling noe en av mine diagnoser understøtter. Mot at jeg la meg inn frivillig på akuttpost i byen min hvor jeg hadde en kjent behandler så opphevet de tvangen og sendte meg dit. Det var jeg i tre uker før jeg var helt utskrevet. Så gikk det tre uker og jeg gikk på veggen igjen. Hadde et virkelig alvorlig selvmordsforsøk hvor jeg havnet i koma og lå i respirator i 14 timer.
Deretter havnet jeg på kjøret igjen og ruset meg døgnet rundt på 2 g amf i døgnet, hasj, benzo, minus, noe syre og ja. Alt mulig. Mistet hjemmet mitt gjorde jeg også. Inn og ut av et par psykoser og til slutt smalt det fullstendig og jeg la meg inn full av abstinenser på sykehuset for avrusning. Da valgte jeg å gå frivillig inn i langtidsbehandling. I neste uke har jeg vært åtte måneder i behandling. Har hatt et par sprekker, men ellers har det gått greit med rusen. Selv om jeg lengter etter den hver dag og ikke er av den formening at jeg aldri mer skal ruse meg. Jeg ønsker fortsatt å av og til ta meg en kveld eller helg. Men da i skjul uteb at familie får vite det. Bare dra til et par venner i miljøet og henge der. Aldri ta miljøet hjem til meg og ikke reke rundt offentlig fullstendig på en snurr.
Jeg sliter for mye psykisk og i livet til at jeg klarer å gi slipp på det. Når rusen blir et substitutt for å forsøke å ta selvmord. Er det da så galt? Det har vært nære på flere ganger når jeg på impuls har forsøkt å ta livet mitt. Det er som oftest på impuls det skjer. Da kan jeg heller ruse meg en kveld på impuls. Flykte litt bort fra virkeligheten. Jeg savner sprøyta og jeg savner rushet. Jeg savner derimot IKKE å ruse meg 24/7. Det er ikke ett fiber i kroppen min som vil tilbake til det. Jeg er også veldig forsiktig i forhold til overdose. Når det er lenge siden sist så tar jeg alltid først bare 0,2 g pepper og jeg tester alltid et nytt parti med 0,2 før jeg tar større dose. Rører ikke heroin så den er jo grei.
Jeg føler jeg må leve rusfritt for min familie sin skyld. Ikke for min egen skyld..