Unnvikende personlighetsforstyrrelse, ja, kan fortelle litt hvordan jeg har opplevd dette.

Har helt siden tenårene forsøkt å komme meg ut i fast arbeid, uten å lykkes med det. 20 år med forsøk. Av og på hos NAV. Arbeid i ny og ne (stort sett korte arbeidsforhold). Tiltak meg her og tiltak meg der. Helt ærlig så har jeg vært en aktiv person som egentlig har likt å ha noe å gjøre (arbeid/tiltak), samtidig har det vært veldig vanskelig å stå i det over tid. Forsøkt meg på forskjellige gruppebehanlinger flere ganger. Den ene gangen snudde jeg bare på venteværelset da jeg fikk panikk av alle (25stk?) som var der og fant fort ut at her var det mindre grupper som gjaldt. Har fullført flere små gruppebehandlinger. Har også uteblitt fra time hos behandler da jeg har følt meg presset til mer enn jeg kan klare.

Har vært så sur og bitter på meg selv enkelte ganger pga skuffelsen en får over seg selv når en ikke klarer noe en så meget ønsker. En kan ønske noe så sterkt samtidig som at en egentlig ikke ønsker det i det hele tatt. Har også vært ganske streng med meg selv, at denne gangen skal jeg få det til, denne gangen skal det gå... Slik strategi anbefales ikke.

Unnvikende er unnvikende uansett hvordan en vrir og vender på det. Spørsmålet er hva en skal gjøre ut av det. Det finnes jo ingen fasit på dette. Rådet mitt er å gjøre så mye som mulig av det en kan, vil og får til. Det hjelper bare med en liten tur utenfor døra også
Innse at du kan ha dine begrensninger og ikke ta hele verden på en gang. Ikke vær så streng med deg selv, det er lov til å feile. Hvis en klarer det så tester en hvilken som helst behandlingsform for å bli kvitt det, selvfølgelig. Klarer en det ikke er det ingen krise eller skam/nederlag.

Gjør hva en kan. Som sagt så prøvde jeg iherdig i 20 år, men jeg fikk det ikke til. Senket til slutt skuldrene og kapitulerte for ett par år siden. Men jeg klarer fint å leve med det. Det finnes håp om ett betydningsfult og verdig liv selv om en har sine begrensninger.