God dag, kveld og sommer!

Det er nå en evighet siden sist jeg oppdaterte mitt tankekart, så jeg føler det er på tide å ajourføre litt.

Vi er kommet til 12. mars, og klokken er rundt halv tolv på formiddagen. Jeg sitter i stolen min, og skriver. Noe jeg forsåvidt har gjort, så og si konstant, i over en måned nå. Har dyttet bort det sosiale livet, og tredd inn i en mer anonym og tilbakeholden rolle.

Jeg går ikke ut i helgene, drikker lite og sjeldent alkohol, og holder meg mest mulig hjemme på rommet mitt.

Det er over en måned siden min kjære Kristin forlot livet her hjemme, til fordel for Australia. Og fortsatt er det over 10 måneder til jeg får se min bestevenn igjen. Trist er det. Men utfordringer er livet fullt av, så det er bare å se lyst på saker og ting. Ihvertfall gjøre et forsøk.

For en måned siden kom min andre bestevenn på besøk til meg, og her er han fortsatt. Vi har sittet med datamaskinene våre her, i en måneds tid, sånn cirka. Jeg har ikke grep om tid, dager, uker eller noe som helst. Men regner med at vi har sittet her så lenge.

I min egen paranoide, sorgfylte, forvirrede og undrende verden sitter jeg. Ruset dagen lang, og trykker det allerede ganske fortapte sinnet, enda lenger ned i gjørma. Sist jeg hadde en rusfri dag, er nå evigheter siden, og hodet fylles stadig av bisarre og mystiske tanker og ideer.

Hodet er fyllt av frykt og destruktive tanker, som stadig vokser, og tar over mer og mer av sinnet mitt. Sjelen er en ensom trubadur, på livets lange vei. Uten begrep om tid og sted, tanker, håp og drømmer. Uten tanker på fremtid, men stadig arbeidende for å fortrenge en ikke alt for gledelig fortid.

I amfetaminens vrede løper jeg desperat rundt, letende etter en utgang og et svar. Letende etter et poeng med det hele. En grunn, og hensikt.

2. mars mottok jeg et brev, som satt blandede følelser i sving.

---------------

Invitasjon til samtale

Du inviteres herved til samtale hos meg

Torsdag 16.03 kl. 10.00

Dersom tidspunktet ikke passer, vennligst ta kontakt med meg på tlf. 51 ** ** **.

Tone Pedersen

Psykolog
---------------

"Endelig" kom svaret jeg ventet på, etter at jeg 27. desember 2005, søkte profesjonell hjelp. Brevet, ifra personen som etter alt å dømme, skal forandre livet mitt. Til noe positivt. For alltid. Forhåpentligvis.

Avhengig av min egen styrke og selvkontroll. Klarer jeg å "legge meg flat", å fortelle om meg selv. Uten å benekte noe? Uten å ty til "steinansiktet", som opp gjennom barndommen stadig nektet for at noe var galt. Selvom det motsatte var et faktum.

Jeg vet ikke. Fordi jeg vet aldri hvordan reaksjonen min vil være når øyeblikket kommer.

Tiden vil vise.

Jeg prøver å ikke tenke for mye over det hele. Orker ikke tanken på at jeg, nok en gang, må fortelle foreldrene mine at jeg er narkoman. At jeg har løyet for dem i "enda" et halvt år. At jeg aldri fikk orden på livet mitt, slik jeg selv påsto i hele 2005.

Jeg må åpne meg selv, og fortelle verden om meg selv. På samme måte som jeg gjør her. Og det er tungt å tenke på. Ikke vet jeg hvorfor, men tristhet, tomhet og sorg brer seg over meg, når jeg tenker på det.

Jeg VET at jeg har et psykisk problem. Jeg VET at jeg har et rusproblem. Jeg er rusmisbruker, og legger ikke skjul på det. Ikke ovenfor de som står meg nærmest hvertfall, sett bort ifra familien. Familien har absolutt nok å slite med, om de ikke skulle få "dette" "over seg", igjen.

Jeg er snart 20 år, og lever et "sinnsykt" liv, om jeg får lov å bruke mine egne ord. Jeg husker ingenting av noe, og mister stadig virkelighetsoppfattelse, tidsbegrep og livsgnist. Jeg tenker alt for mange vonde tanker, og sliter konstant med harde depressive perioder. Stadig forvirret og hjelpeløs. Hjelpeløs, fordi jeg ikke ser noen ende. Jeg ser ikke realismen i den hjelpen jeg blir tilbudt, og har derfor veldig vanskelig å forholde meg til den.

Jeg har en jobb, hvor jeg tjener godt med penger. Jobber kveldsskift ved en bensinstasjon. Noe jeg nå har gjort i 2 år. Men hva hjelper vel 12 000 kroner i måneden, når jeg bruker 500 kroner dagen på "speed"? Du kan regne ut selv hvor mye det blir. Og i tillegg er jeg røyker, og bruker derfor ganske mye penger på sigaretter.

Jeg bor heldigvis hjemme. Hos en familie, som stiller opp for meg hver måned. Betaler regning på regning, og forsyner meg med sigaretter, når mine lommer ikke inneholder mer enn rusk og støv.

Uvitne om at jeg er konstant ruset, og dolker dem alle i ryggen, gjør de alt for meg. Og det er noe som får meg til å føle meg virkelig verdiløs, og patetisk.

Jeg vet ikke når jeg kommer til å skrive noe igjen. For jeg vet ikke hva som vil skje, i tiden framover. Men før sprøyta eller jeg selv, tar livet av meg, så håper jeg ting vil ordne seg. For verden er full av mennesker jeg er glad i, og ønsker alt godt. Og jeg, som alle andre, kan ordne opp i ting, hvis jeg vil. Håper jeg.

Så til et inderlig ønske fra min side:

Vær forsiktig med rusmidler. For du vet aldri når strikken ryker. Rus deg så mye du bare vil, men husk èn ting. Og dette sier jeg av egen erfaring:

Aldri la rusingen din få en "hensikt". Rus deg gjerne "moderat", for det sosiale sin del. Men aldri ta et sentralstimulerende, og serotoningivende stoff med den hensikt at du vil få bort tanker, øke selvtillit og lignende.Så fort du gir deg selv en grunn for rusingen, så bærer det ut på farlig grunn. Det kan jeg garantere deg.

Jeg er 19 år, og fikk for lenge siden på den smellen. Og de fleste, som har lest det jeg har skrevet, har fått et bilde av hvordan jeg har det i dag. Og jeg unnder INGEN å gå gjennom tilsvarende.

Jeg skriver om meg selv, med et ørlite håp om å kunne forebygge.

Ønsker alle alt godt, og fint vær!

Håper vi "høres" igjen



-DonVito aka Mats


(Bloggen min: "Ruset på livet". http://www.vgb.no/7360/ )

Har du noe på hjertet, eller lyst å dele erfaringer? Send meg gjerne en pm!