Nervesystemet er ikke en passiv mottager for sanseinpulser; det er et lukket system som er i en konstant likevekt og opprettholder sanseverdenen og alt virkeligheten måtte implisere, og siste hånd legges i korteks (og da spesielt det prefrontale) som har en slags vetorett over driftene og de ikke-viljestyrte impulsene som kommer fra andre deler av nervesystemet. Oksipitalkorteks kan selv skape alle de figurer, farver og former som du mener først og fremst befinner seg utenfor hjernen. Et eksempel er farvekonstans, hvor hjernen oppfatter en farve som ikke er i samsvar med bølgelengden vi mener står bak farven. Farvekonstans er et interessant fenomen som opptrer i en sammensatt, mangefarvet scene. Man har under eksperimenter vist at man kan endre sammensetningen av det reflekterte lyset fra en flate, for eksempel en som oppfattes som blå, uten at personen som ser på, får endret sin farveopplevelse.

I din fortstand er den verdenen vi opplever alltid en "åndelig" virkelighet (med mindre du skulle ha noen egne synspunkter på den prinsippielle forskjellen mellom én kjemisk tilstand og en annen), og det som i første ende er virkelig, er det utenfor, altså det uerkjennelige. Det hjernen reagerer på er fotoner (eller bølger, som matematisk sett også fungerer å bruke som modell), de finnes imidlertid ikke selv inne i hjernen. At du anser bølgelengden som svarer til blå (som du aldri kan oppleve) for å ha et høyere nivå av virkelighet enn farven blå endrer ikke resultatet, det du opplever er farven, som du, som tidligere vist, tilogmed kan oppleve uavhengig av hvorvidt bølgelengden som treffer din retina samsvarer med vår modell for hvordan det foregår. Det betyr ikke at vår modell er gal, det betyr bare at vitenskapen er en teknikk som naturlig nok ikke kan operere med qualia.

Det er pussig hvordan denne overbevisningen er så inngrodd i oss; et eksperiment med to lyskilder, en rød og en med hvitt lys, hvor lyset krysser hverandre. Putter man en gjenstand i veien, vil en av skyggene ha en slags blågrønn karakter. Vi ville forventet at farven ville vært rød, hvit og en blanding av disse to. Med vår logikk, betyr dette imidlertid at lyset som treffer netthinnen vår, må være grønt, eller ha en bølgelengde som svarer til denne farven. Måler vi lyssammensetningen, ser vi at det ikke er noen dominans av bølgelengden som svarer til grønt eller blått fra skyggen som vi opplever blågrønn, men bare den vanlige sammensetningen i hvitt lys. Vår oppfattelse av blågrønt kan dog ikke fornektes. Allikevel, spørsmålet som ofte kommer er: "morsomt, men hvilken farve er det egentlig?", som om svaret gitt av bølgelengdemåleinstrumentet gir det endelige svaret.

Det er klart det er en stor forskjell mellom vår sedvanlige virkelighet, og den du kaller "åndelig", da helt andre hjernemoduler og -systemer er i aktivitet, som du kan lese om i mitt første innlegg. Hvorvidt det er en ytre virkelighet, uavhengig av oss, kan godt være, poenget er, som sagt, "virkeligheten og verdenen vi opplever er et resultat av nervesystemet, og alt som egentlig har noen betydning for oss. Det er virkeligheten slik den skapes av hjernen vi opplever, ingenting annet".

Jeg kan jo også gjenta siste innlegget mitt: [Den "åndelige verden"] er en "illusjon" som bygger på de samme prinsippene som det du kaller for ekte. For nervesystemet er det ingen prinsipiell distinksjon mellom vår vanlige virkelighetsoppfattelse og det du vil kategorisere som uvirkelig, eller med et lavere nivå av virkelighet. Men fra et pragmatisk ståsted, hvis slike opplevelser muliggjør lærdom for den som erfarer denne kjemiske variansen, med hvilket grunnlag og med hvilken nytteverdi kan man kassere dem som uvirkelige? Og hva med med menneskene før oss, som hadde personlig kontakt og et aktivt forhold med disse vesenene, var de gærne alle sammen? Innbilte de seg det bare? For jeg innbiller meg ikke møter med elefanter selv om vitenskapen ikke har noen innsigelser mot dem.