Selvsagt er det ikke ok, selv om det ikke er vanskelig å sympatisere med dem som prøver seg på det. Hvis han har løyet på seg behov for beskyttelse så burde han ikke fått opphold da han kom hit, uansett hvor gammel han var. Jeg kan godt tenke meg at det er rimelig å gi et prøve-statsborgerskap på et visst antall år slik at saken kan tas opp hvis det kommer nye opplysninger i mellomtiden. Men på et eller annet tidspunkt må en ny nordmann kunne få senke skuldrene og ikke være redd for å måtte kjempe for sin nasjonalitet på nytt.

Resultatet vil bli at enkelte som lyver vil kunne komme unna med det. Men det er kanskje en pris man må betale for at det flertallet som har fått saken gjennom på reelt grunnlag skal kunne bli helt ekte statsborgere og legge fortiden bak seg.

Jeg synes det er rart å kalle det snillisme. Vi godtar at mange forbrytere går fri også, fordi rettssikkerheten til alle andre er viktigere. Er det det samme som å oppfordre til lovbrudd? Vi har også foreldelsesfrister på de fleste lovbrudd, fordi man anerkjenner at mennesker på et eller annet tidspunkt må få lov til å gå videre med livet sitt uten å ha fortidens beskyldninger og mistanker hengende over seg. Er det snillisme eller er det bare mennesklige hensyn? Eller er det kanskje synonymer? Isåfall er jeg ikke redd for om samfunnsordningene våre skulle inneholde et lite snev av snillisme.