Du vandrer i ring slik ting er nå. Du vet du trenger hjelp men klarer ikke ta imot hjelpen når du har mulighet. Har selv hatt mange runder med depresjoner. Det som hjelper meg er kombinasjonen av terapi og medisiner. Ja det kan bli mye prøving og feiling for å finne riktig medisin men det er uten tvil verdt det.

Har du forsøkt å skrive ned åssen du har det når du snakker med psykolog? Om du sliter med å åpne deg så kan du kanskje skrive et brev du leverer på første time? Jeg slet selv med å åpne meg, men psykologen sa til sist hvor viktig det var at jeg var åpen og fortalte alt og ikke bare bruddstykker og da gjorde jeg det. Kjempevanskelig de første gangene. Litt etter litt ble jeg mindre var for det og da ble også livet langsomt bedre.

Jeg får fortsatt perioder der jeg trenger både terapi og medisiner. Nå tar det langt kortere tid å klatre opp av det stummende mørket jeg kan befinne meg i. Tror ikke jeg ville holdt ut om jeg ikke hadde åpnet opp, for det blir vanskelig og kanskje umulig for psykologen og hjelpe når pasienten ikke er åpen om hvordan ting egentlig er og henger sammen.

Er du åpen så får du kanskje også hjelp til å endre tankene på dette med vekt? Det virker ikke helt rasjonelt å frykte en moderat vektoppgang så mye at du heller velger å gå rundt tungt deprimert uten både medisiner og terapi. For du må huske at selv om du skulle gå opp noen kilo så vil du fint klare å gå ned igjen når du ikke lengre er deprimert. Bare ta enkle grep, som kanskje idag virker umulig pga depresjon og sinnstilstand. Økt aktivitet, feks sykle til jobb. Trapper heller enn heis. En spasertur før jobb og etter jobb. Eller trening om du foretrekker det. Akkurat nå midt i en depresjon så virker kanskje slikt umulig. Når lyset tennes og du er oppe av hullet så vil de se at slikt blir mye enklere og om du har fått noen kilo ekstra pga medisiner så tar det deg ikke veldig lang tid å gå ned i vekt igjen.