Jeg hadde ei fyllesyke ut av helsiken og angst og beven. Skulle drikke cola, og colaen havna i feil hull - i lungene regner jeg med. Fikk ikke puste. Hjernen gikk i krisemodus - prøvde å tenke på sånn "heimlich manøver" man ser på film, så jeg la meg med magen oppå en stolrygg med hodet nedover - hjalp ikke - begynte å bli helt fullstendig "rød i toppen" (hadde ikke tid til å se meg selv i speilet men regner med det så helt krise ut) Jeg krabba rundt på gulvet og hev etter pusten - fikk IKKE luft - mot utgangs-døra for å få hjelp - kravla meg ut på trappa men ingen folk der/ingen biler som kjørte forbi. På dette punktet var jeg sikker på at folk kom til å finne liket mitt med verdens grusomste forvridde ansiktsutrykk der på trappa. Det var helt fullstendig tortur. Men etterhvert for hvert "hiv" etter pusten kjente jeg at en bitteliten mikroskopisk dose med luft kom inn. Så da kjente jeg at jeg måtte bare utstå jævelskapet til mer og mer luft kom inn for hvert hiv / hikst... etterhvert gikk det over. Men det var det jævligste jeg noen gang har opplevd. Siden den gang så "tenker" jeg meg automatisk om før jeg drikker/svelger noe. Uansett - det å ikke få puste er helt forpultfokkingsjævlig.