Jeg har slitt litt med depresjoner med ujevne mellomrom i mitt liv, og har forresten også ADHD. Depresjon og ADHD henger forresten ofte sammen. Får du/har du fått noe hjelp i form av enten terapi eller medisiner for ADHDen? Etter å ha lest det du skrev både i HI og her, så er det noen ting jeg iallefall tenker kunne vært lurt å gjøre/prøve:

1. Det virker som om du sliter litt med å akseptere dine egne følelser, og som pi nevner kan det være en av faktorene som bidrar til depresjonen. Det er ikke så lett når man ikke er vant til å la seg selv føle det man føler, men noe jeg lærte etter årevis i terapi er en form for «self-soothing». Istedet for å få totalt panikk når du er trist, prøv å ønsk det velkommen. Følelser blir generelt mer uhåndterlig når du prøver å undertrykke det du føler. De kommer ofte tilbake med økt styrke istedet. Fortell deg selv at det er ok at du føler det sånn, og gi deg selv en klem. Det høres sjukt merkelig ut (jeg veit xD), og det må
øves på, men etterhvert så hjelper det.

2. Måten du prater til deg selv på gjør sannsynligvis vondt verre. Du er antagelig en veldig koselig fyr (de fleste er det), og det å hele tiden sparke deg selv for alt her i livet blir jo nødvendigvis ganske tungt. Du er det eneste mennesket du kan være 100% sikker på at du må forholde deg til helt til dagen du dør. Prøv å gradvis endre det, og legg merke til når du gjør det. Så begynn å prat tilbake til det, da selvsagt i mer positive ordlag. Vennlig men bestemt. Det kommer til å føles merkelig i starten, men sånn er det jo med det meste som er nytt Endel av sånn negativ-selvsnakk kommer ofte fra ett sted, da jeg var yngre ble jeg ofte fortalt at jeg var «for mye», noe som jeg tilslutt internaliserte slik at det ble en del av min indre dialog.

3. Ensomhet er drepen for oss mennesker :/ Vi er flokkdyr, og er det noe det er lett å bli deprimert av så er det mangel på sosialt-nettverk. Du skriver at det virker som om folk trekker seg unna selv om du tar kontakt, og at du er usikker på hvorfor. Det vet jo ikke jeg heller selvsagt, men en feil jeg gjorde var at jeg når jeg var sammen med andre fokuserte så veldig på hva jeg følte/hva de tenkte om meg/liker de meg? at jeg antagelig ikke ble så festlig å være med. Jeg synes det hjalp veldig å skifte fokus, og heller være nysgjerrig på den/de jeg var med. Still spørsmål, spør hva de har lyst til å gjøre når dere møtes etc. Jeg var også veldig enten av eller på i kontakten min med andre (mistenker at det henger noe sammen med ADHDen), så enten var jeg på ballen og ville finne på noe bestandig, eller så hørte de ikke noe fra meg på 2 mnd liksom.

Du skriver at du er over-gjennomsnittet snill med folka rundt deg, har du tenkt på at det kan være det som gjør at folk trekker seg? Det høres ganske bakvendt ut, men dette med å ta plass og sette grenser i relasjon til andre gjør deg mer behagelig å være rundt. Når man møter andre mennesker på en sånn måte at man legger seg under de i relasjonen (f.eks når du låner bort penger og ikke «maser» for å få de tilbake, altså antar jeg de allerede skulle vært tilbakebetalt), så blir man lett forbigått til fordel for noen som ikke gjør det. De aller fleste oppegående mennesker er hensynsfulle, og om man da går rundt i verden uten å sette grenser, gjør det andre usikre. De vet ikke hvem du er fordi du ikke tar plass, de vet ikke om du foretrekker bowling over middag fordi du alltid lar de bestemme aktivitet f.eks.

4. Du må gi deg selv litt slack! ;D Du er ikke dum eller 2 uker gammel fordi du spør om ting du lurer på, vet du hva som hadde vært jævlig mye dummere? Å brenne inne med alt du lurer på fordi du er redd folk skal synes du er dum. Alt må læres! Ingen er gode i alt, og alle har vi områder vi er bedre/dårligere på enn andre

5. Jeg tror du hadde hatt godt av noe mer å fylle dagene dine med enn Eat, sleep, work, repeat. Finn deg en hobby, les bøker om ting du interesserer deg for, begynn med kampsport, ta ett kurs i linedance, du skjønner greia ;D Kjedsomhet er dritkjedelig, og man blir sjeldent gladere av å sitte aleine hjemme med egne tanker. Jeg kan forresten også anbefale trening på det varmeste, jeg kunne ikke fordra det før, men etter jeg fant noe jeg likte og trener regelmessig, gjorde det underverker for både fysikken og psyken. Det er også kjempe bra for oss med ADHD. Etter 3 kvarter styrketrening hadde jeg markant bedre fokus og konsentrasjon i ett par timer etterpå.

Ellers godt å høre at du og faren din prater mer sammen, det er muligheter for at det gjør ting bedre for deg Kom deg til fastlegen! De har helt garantert møtt mye rarere folk før.
NB: Jeg er klar over at ting blir vanskeligere å få gjennomført og tatt initiativ til ting når man er deprimert, og rom ble ikke bygd på en dag. Det er dog ingen grunn til å gi opp helt og ikke prøve, ta en ting av gangen og sett opp delmål. Det er veldig fint for selvfølelse og mestringsfølelse å krysse av ting på lister, om det så «bare» er å gå seg en tur